Diskusjon
Det fremkom store forskjeller når man sammenliknet tallene som baserer seg på antall leger som mottok refusjon for regningskort fra legevakt, med tall fra Trygdeetatens styringsdata som baserer seg på Infotrygd (fig 1). Ved innføringen av fastlegeordningen ble det gjennom Trygdeetatens styringsdata registrert at 209 flere leger deltok i legevakt i forhold til fastleger som hadde mottatt refusjon for legevakt. Avviket representerte ca. 6 % av det totale antall fastleger i Norge i 2001.
Årsaken til at funnet er relatert til innføringen av fastlegeordningen, er at Trygdeetatens styringsdata ble etablert som et evalueringsverktøy året før fastlegereformen trådte i kraft 1. juni 2001. Man kan spekulere på om fastlegeordningen som sådan medvirket til dette. Det kan i så fall skyldes at inntjeningen på dagtid ble så mye bedre med fastlegeordningen at insitamentet for å delta i legevakt ble mindre, eller at fastlegeordningen definerte ansvaret for listepasienter så tydelig at legene følte mindre plikt til at delta i en felles legevakt. Våre funn kan ikke gi svar på disse spørsmålene.
Trygdeetaten registrerte i 2004 at 645 flere fastleger deltok i legevakt enn det som analysen av regningskort fra legevakt viste. Avviket mellom de to registreringsmetodene utgjorde 17 % av den totale fastlegepopulasjonen per 30. juni 2004. I tillegg fant vi at antall fastleger som ikke mottok refusjon for legevakt, økte med 65 % i fireårsperioden. Dersom antall vakter er konstant, betyr det at færre leger deler på legevaktene. Etablering av interkommunal vaktordning kan motvirke større vaktbelastning fordi antall leger som deltar i sammenslåtte vaktdistrikter, er større enn det totale antall vakter som skal fordeles.
Stratifisert etter alder fant vi en relativt høy deltakelse i legevakt blant de yngste legene, mens deltakelsen avtok med økende alder. Denne tendensen ble tydeligere i løpet av fireårsperioden. Det betyr på sin side en økt vaktbelastning på yngre leger som både er i en etablerings- og en spesialiseringsfase. Dette kan tenkes å være uheldig med tanke på å rekruttere og fastholde yngre leger i fastlegeordningen.
Forskjellen mellom kvinnelige og mannlige fastlegers deltakelse i legevakt var konstant innenfor de angitte aldersgrupper i perioden. Dette bør undersøkes nærmere med tanke på andre bakenforliggende årsaker.
Årsaken til den store forskjellen mellom de to registreringsmetodene mener vi skyldes en feilkilde i Infotrygd. Kommunene skal rapportere om endring i fastlegenes status mht. deltakelse i legevakt slik at dette blir oppdatert i Infotrygd, men denne rutinen synes å ha sviktet. I to vaktdistrikter fant vi at leger som hadde fått innvilget fritak for legevakt, fortsatt var registrert i Infotrygd som aktive deltakere. Det er grunn til å anta at tilsvarende feil også gjelder i andre kommuner. Resultatet er en overrapportering til Infotrygd av antall fastleger som deltar i legevakt.
En annen feilkilde er det faktum at selv om fastlegen er ført opp på vaktlisten, er det mange som faktisk ikke deltar i legevakt. Noen fastleger unngår vakt ved å «sette bort» legevaktene til vikarer. Disse fastlegene oppfyller ikke kravene til vaktfritak, men oppnår likevel i praksis å få det. Dette kan være med på å forklare den markante nedgangen i deltakelse i legevakt for leger allerede ved 45 års alder. Alder i seg selv gir rett til vaktfritak ved fylte 60 år, men ved særlige omstendigheter kan man søke om fritak alt fra fylte 55 år. Ved å registrere antall leger som hadde sendt inn regningskort for deltakelse i legevakt, ble også denne gruppen synliggjort. Dersom Infotrygd var oppdatert med slike opplysninger, ville man fått et mer nøyaktig tall på hvor mange fastleger som setter bort legevaktene sine. Dette er viktige opplysninger fordi det tydeligvis er flere som ønsker å unngå legevakt enn de som oppfyller de formelle kravene til fritak.
Registrering av deltakelse i legevakt ved hjelp av regningskort viste en viss variasjonen i arbeidsvilkårene for fastleger i ulike vaktdistrikt fordi tilgangen på vikarer varierer. Leger som setter bort vakter, finner man i områder som har lett tilgang på vikarer, dvs. i byer med sykehus eller i distrikt med stor befolkningstetthet. I distrikter med få muligheter for å få vikar, vil flere fastleger måtte ta sine egne vakter. Ofte er dette i vaktdistrikter med stor vakthyppighet og lav vaktinntjening for den enkelte lege.
Fordi Trygdeetatens styringsdata registreres over en periode på 12 måneder, mister man vesentlig informasjon om graden av deltakelse i legevakt fra hver enkelt lege. Leger som deltar i liten grad vil bli registrert som deltakende fordi det er tilstrekkelig at de sender inn ett eneste regningskort for legevaktarbeid i løpet av 12-månedersperioden. Man kan ha relativt lange perioder med sykefravær, permisjon eller annet fravær som ikke vil bli registrert, hvis det for eksempel går utover seks måneder, men faller innenfor 12-månedersperioden. Slike variasjoner kunne blitt fanget opp dersom man forkortet registreringsperiodene til for eksempel tre måneder. Det kunne gi viktig informasjon om kortere fritaksperioder og et inntrykk av sesongvariasjoner, noe som er nyttig informasjon for dem som planlegger legevaktturnus.
Vårt materiale sier kun noe om antall fastleger som har sendt inn regningskort fra legevakt, men ikke hvor mange kort som er registrert. Vikarleger og andre som ikke er fastleger, men som har sendt inn regningskort fra legevakt, er ikke med i våre tall. Materialet har en usikkerhet på 3 – 5 % som skyldes leger der det mangler opplysninger i Fastlegedatabasen. Dette kan være fastleger som ikke sender inn regningskort elektronisk, eller av andre grunne ikke er registrert i databasen. Antallet er så lite at det ikke påvirker våre konklusjoner og anbefalinger.