Pasientrettigheter – muligheter for legene

Petter Holm Om forfatteren
Artikkel

Pasientrettighetsloven gir ikke bare rettigheter for pasientene og plikter for legene. Loven gir legene større innflytelse over sykehusenes prioriteringer og styrker deres makt i helsetjenesten.

Vi har de siste par tiårene sett at både økonomi og juss er blitt stadig mer framtredende innen helsefeltet. Det er kanskje ikke så rart. De somatiske sykehusene alene har en årlig omsetning på 45 milliarder kroner. I tillegg kommer penger til psykiatri og rusbehandling, overføringer via NAV til fastleger, medisiner og andre tjenester. Alle disse pengene skal disponeres på en mest mulig hensiktsmessig måte (økonomi) og fordeles på en lovmessig, rimelig og rettferdig måte (juss).

Størstedelen av jussens inntog på det medisinske feltet skjedde fra slutten av 1980-årene – etter at jeg var ferdig med jusstudier. Helserett ble et eget fag. Det fikk et kraftig oppsving rundt årtusenskiftet, da vi fikk den store helserettsreformen med fire nye helselover.

I 1990-årene kom jeg for første gang kontakt med det helseadministrative området. Med ny jobb i fylkeskommunen lærte jeg nye ord og begreper. En kort stund trodde jeg at «epikrise» var en spesiell form for krise og at «strøket hofte» var en behandlingsform for personer med hoftelidelse. «Produksjon» var den gang et sentralt begrep. Man produserte både hofter og hjerter, og noen av hjertene ble endog sendt til England fordi produksjonskapasiteten her hjemme ikke var tilstrekkelig. Begrepet «fritt sykehusvalg» var ikke innført, og det var stadige kontroverser med andre fylker om hvem som skulle betale for pasienter som av en eller annen grunn hadde havnet i feil seng. Fortsatt møter jeg helsebyråkrater som med stolthet forteller om hvor mange millioner de tjente inn ved å få gjennomslag for en høy gjestepasientpris.

Pasientrettighetsloven trådte i kraft i 2001. Sammen med helsepersonelloven, spesialisthelsetjenesteloven og loven om psykisk helsevern bidro den i stor grad til at jussen fikk større plass i helsesektoren. Loven systematiserte de rettighetene som allerede var etablert og innførte noen nye. Pasientrettighetslovens viktigste funksjon har kanskje vært å være en klar markør av at pasienten har rettigheter, og at helsetjenesten må innrette sine tjenester mot disse. Mange leger jeg har møtt har uttrykt til dels sterk motstand mot pasientrettighetsloven.

Når pasientrettighetsloven gir pasienten rettigheter, gis leger og annet helsepersonell tilsvarende plikter. Dette er det enkle utgangspunktet. En som er gitt en plikt, vil kunne oppleve dette som tyngende, mens en som er gitt en rettighet, vil styrkes.

Men det er også en annet viktig side ved dette bildet. Den økonomiske rasjonalitet har lenge dominert landets sykehusledelse. Legene har lydig innpasset seg de økonomiske rammer og satt opp ventelister hvor pasienter til dels har måttet vente uforsvarlig lenge på behandling. Kapasiteten er blitt sett på som en stabil faktor, og henvisning til utlandet har hørt til sjeldenhetene. Her kommer pasientrettighetsloven inn og endrer maktforholdet. Pasientrettighetsloven gir nye muligheter for legene til å kunne drive sitt medisinske fag og i større grad sette det medisinske perspektiv i sentrum for sykehusdriften: Pasientrettighetsloven bestemmer at pasienter med de alvorligste tilstandene har rett til helsehjelp i sykehus innen en individuelt fastsatt tidsfrist. For disse pasientene er det tidligere kapasitetsforbeholdet fjernet, og sykehusene er pålagt å bekoste behandling ved privat sykehus eller i utlandet dersom den individuelle fristen brytes.

Denne bestemmelsen ble innført ved en lovendring høsten 2004. Legespesialisten skal foreta vurderingen av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp. Rett til nødvendig helsehjelp har pasienten dersom tilstanden er alvorlig og vedkommende kan ha nytte av aktiv medisinsk behandling. I tillegg skal det gjøres en vurdering av om behandlingens effekt står i rimelig forhold til kostnadene. Når legen kommer fram til at disse vilkårene er oppfylt, skal han eller hun sette en dato for når det senest er medisinskfaglig forsvarlig å starte opp behandling. Dato for behandlingsstart settes uavhengig av behandlingskapasiteten ved sykehuset. Den individuelle behandlingsfristen settes ut fra medisinskfaglige kriterier alene.

Konsekvensen av bestemmelsen er at økonomiske rammer og organisatoriske hindringer ikke skal ha innflytelse på de medisinskfaglige vurderingene. Legens medisinske skjønn har med andre ord fått forrang foran andre hensyn som man tradisjonelt har tatt ved organiseringen og driften av spesialisthelsetjenestetilbudet.

Eksemplet viser at den rettslige reguleringen av pasientens rettigheter ikke bare kommer pasienten til gode, men at den også gir fagpersonen, legen, en langt større innflytelse på hvordan sykehuset skal organiseres enn tidligere. Sykehuset må organiseres slik at summen av legenes faglige vurderinger blir tilfredsstilt, ikke ut fra om direktørens budsjett går i balanse.

Min oppfordring og utfordring er at man benytter det regelverket som finnes og som er ment å gi den enkelte pasient den behandling han eller hun har krav på.

Anbefalte artikler