Statens legemiddelverk svarer:

Steinar Madsen Om forfatteren
Artikkel

Per Fugelli & Bjørn Gjelsvik peker på et interessant problem, nemlig hvordan samarbeidet mellom legemiddelindustrien og legene påvirker de retningslinjene leger arbeider etter. Det er dokumentert at leger som er med på å utarbeide slike retningslinjer, ofte har et tett, faglig og økonomisk fordelaktig samkvem med legemiddelindustrien (1, 2). Listen over forfatternes forbindelser kan noen ganger være ganske imponerende (3). En studie fra Danmark viste at leger som var med på kliniske forsøk, brukte mer legemidler fra firmaet de samarbeidet med, men var ikke flinkere til å følge retningslinjene for behandling generelt (4). Legemiddelstudier er ofte gjennomført av legemiddelindustrien, gjerne i samarbeid med leger som senere er med på å utarbeide retningslinjer. Hva denne «doble bias» betyr, er vanskelig å måle, men det er en viss grunn til bekymring.

Det finnes et utall retningslinjer i helsevesenet av høyst varierende kvalitet. For legene som bruker retningslinjene, er det kvaliteten og ikke opphavet som er avgjørende. Sett fra myndighetenes side kan det være nyttig å skille mellom forpliktende retningslinjer og rådgivende retningslinjer. Det er en typisk myndighetsoppgave å fastsette forpliktende retningslinjer. Blåreseptordningen er et eksempel på slike retningslinjer fra Legemiddelverket. Alle leger skal følge bestemmelsene for forskrivning av legemidler på blå resept.

Preparatomtaler fastsettes av legemiddelmyndighetene. De bygger på søknader fra legemiddelfirmaene. Preparatomtalen representerer det myndighetene har akseptert når det gjelder det enkelte legemiddels fordeler og ulemper. En lege kan likevel anvende et legemiddel utenfor godkjent bruksområde hvis han mener det er nødvendig og det finnes dokumentasjon for slik bruk.

I de tilfeller der Legemiddelverket bruker eksterne eksperter i sitt arbeid, er man nøye med å vurdere eventuelle interessekonflikter. De forvaltningsmessige vedtakene fattes på et selvstendig grunnlag. Mangel på god vitenskapelig dokumentasjon kan være en utfordring. I Norge har Legemiddelverket ansvar for godkjenning og overvåking av legemidler samt refusjonsregler, mens Sosial- og helsedirektoratet har ansvar for retningslinjer og Kunnskapssenteret for kunnskapsoppsummeringer. Selv om det er fritt frem for alle å lage retningslinjer, tror vi myndighetene bør ha og ta ansvaret for retningslinjer som har betydning for ressursbruken i helsevesenet.

Anbefalte artikler