Hjernen tilhører alle

Jon Henrik Laake Om forfatteren
Artikkel

Et godt selvbilde er fint å ha, men et realistisk selvbilde er heller ikke å forakte. Det er det grunn til å minne om når norske nevrologer nå hevder at «hjernen tilhører nevrologene» (1). Dette kunne vært omformulert som et morsomt ordspill, men fremstår istedenfor som tåpelig for alle oss ikke-nevrologer som har omsorg for pasienters hjerner i vårt daglige virke.

Det er nå engang slik at et utall ulike legespesialiteter tar hjernen i terapi: Psykiatere, pediatere, anestesileger, allmennleger, indremedisinere, geriatere, karkirurger, nevrokirurger, røntgenleger, nevrofysiologer, ja endog nevrologer! Vi har alle sammen ulike kunnskaper om hjernen; til sammen er vi ganske formidable. Men nevrologer verken har, eller skal ha, monopol på å mene noe om alle symptomer eller sykdomstilstander som rammer hjernen. Det har de ganske enkelt ikke kompetanse til.

Bakgrunnen for Tidsskriftets oppslag er at norske nevrologer ønsker å ta et fastere grep om omsorgen for slagpasienter. Fra eget virke har jeg mange opplevelser med nevrologer som står og vifter med reflekshammeren foran bevisstløse pasienter, uten evne til å etablere pasienten i stabilt sideleie eller sikre frie luftveier, håndgrep som enhver lege bør beherske. Slikt vitner ikke om omsorg for hjernen. Norske nevrologer har distansert seg fra en rekke arbeidsoppgaver som medfører tunge tak og vaktmessig belastning. De har inntil nylig stort sett også vært fraværende i omsorgen for det store gross av smertepasienter, selv om det vel fortsatt er slik at smertebanene utgjør en del av nervesystemet?

Jeg kjenner mange fine nevrologer og har en god dialog med dem i mitt daglige virke. Til sammen utfyller vi hverandre på en profesjonell måte. Det går heldigvis lang tid mellom hver gang noen fremstår med en slik revirholdning som man dessverre må lese ut av intervjuet med lederen i Norsk nevrologisk forening i Tidsskriftet nr. 6/2007 (1).

Anbefalte artikler