Diskusjon
Å skille mellom psyke og soma vil alltid være kunstig i medisinen, og ofte også svært uhensiktsmessig. Å begrense legegjerningen til noe rent biomedisinsk ville innebære en omdefinering av faget og legerollen som ville føre oss mot større grad av oppsplittelse av tjenestetilbudene, større kommunikasjonsbarrierer, mindre kontinuitet i behandligsforløpene og mot fragmentering av ansvaret. Dette er i strid med den utvikling jeg tror samfunnet ønsker.
Jeg oppfatter mye av den negative publisiteten rundt medisinen og psykiatrien som uttrykk for at leger ikke alltid i like stor grad evner å integrere alle fasettene av sitt eget fag – og at de dermed egentlig ikke gjør jobben sin godt nok. Her er det selvfølgelig også et essensielt spørsmål om rammebetingelser. Det er viktig å være oppmerksom på at bl.a. bedriftsøkonomiske modeller for ledelse av helsesektoren kan understøtte reduksjonistiske tilnærminger på bekostning av holistiske. Mitt poeng er imidlertid at vi bør feie for egen dør først. Det er mitt inntrykk at de fleste konflikter rundt for eksempel pasientklagesaker kunne vært forebygd dersom legen hadde vært flinkere til å ta hensyn til pasientens behov for informasjon og kommunikasjon.
I et helsevesen som blir stadig mer høyspesialisert, og der nye faggrupper kommer inn med spesialistfunksjoner, ser det ut til at legefunksjonen mest tydelig kan karakteriseres ved at legen i hver del av medisinen innehar generalistrollen, med unik evne til «holistisk» oversikt og ansvar. Dette står ikke i motsetning til at leger på flere arenaer fortsatt vil inneha den mest høyspesialiserte kompetansen, men innebærer at legene må respektere og forhåpentligvis ønske velkommen at andre faggrupper også utøver medisin, og på enkelte områder kan ha større spesialkompetanse enn legene.
Jeg tror helsevesenet trenger oppegående, medmenneskelige leger som ser hele pasienter, og evner å «finne dem der de er». Dette er, som jeg har argumentert for, relevant for leger i alle spesialiteter. Svaret må være å styrke bevisstheten rundt de ikke-biomedisinske delene av medisinen i enda større grad og fortsatt arbeide for å øke ferdighetene i kommunikasjon. Dette burde skje i alle deler av legeutdanningen, også i spesialisering og etterutdanning. I grunnutdanningen kunne pensum i normalpsykologi, antropologi, idéhistorie og sosiologi vært større, samtidig som elementer fra moderne filosofi og psykologi ble integrert i den kliniske undervisningen for å stimulere til kritisk vurdering av egne holdninger og væremåte. Leger må selv ta ansvar for å utforme og tydeliggjøre sin rolle i samfunnet.