Norsk cardiologisk selskaps arbeidgruppe for hjertesvikt svarer:

Eivind S.P. Myhre Om forfatteren
Artikkel

I hovedbudskapsrammen i vår artikkel om behandling er det anført at «ACE-hemmere og diuretika er førstevalg ved behandling av kronisk hjertesvikt» (1). Gullestad & Madsen mener dette er et terapeutisk tilbakeskritt. Det er underlig, fordi deres anliggende er godt belyst i først avsnitt under mellomtittelen ACE-hemmere. Vi viser spesielt til avsnittets siste setning (1), som harmonerer helt med deres oppfatning. Indikasjonen for diuretika er diskutert under mellomtittelen Diuretika (1), der siste setning er sammenfallende med det Gullestad & Madsen fremhever. I teksten omtales bruk av diuretika ved stuvning ved symptomatisk hjertesvikt. Dessverre finnes det ikke undersøkelser som viser at diuretika er livsforlengende ved stuvning ved hjertesvikt, og det er lite sannsynlig at slike studier vil bli gjennomført. Vår referanse er dagens patofysiologiske kunnskap og observasjonsstudier som tilsier at diuretika i sum har en gunstig virkning.

MR er en utmerket undersøkelse for å beskrive hjertets morfologi og funksjon, men i en artikkel rettet mot allmennpraksis blir det skivebom å trekke inn MR når vi fortsatt ikke har god nok dekning innen ekkokardiografi. I denne sammenheng er vi derfor uenig i Gullestad & Madsens vurdering av MR og viser til teksten under mellomtittelen Annen ikke-invasiv bildediagnostikk i vår artikkel om etiologi og diagnostikk (2). Når Gullestad & Madsen følger opp med et spørsmål om vi mener at alle pasienter der det er mistanke om hjertesvikt, bør få gjort ekkokardiografi hvis vedkommende samtidig har negative BNP/proBNP-verdier, må vi be dem lese hele artikkelen, også annet avsnitt under mellomtittelen Blodprøver (2) – «meget lite sannsynlig», som vi skriver, er langt fra «mistanke om».

Gullestad & Madsen etterlyser risikofaktoren røyking. Vi skriver i at «pasienter med hjertesvikt må få god informasjon om sykdom og behandling» (1) – allmennpraktikere skal ikke undervurderes. Kommentaren om at resynkroniseringsbehandling bør overveies hos alle pasienter som oppfyller kravene anført under avsnittet med mellomtittel Kardial resynkroniseringsterapi (1), er i samsvar med vår oppfatning. Men når resultatet av behandlingen tilsier at 30 % av pasientene ikke har gevinst, kan selv ikke Gullestad & Madsen uttrykke seg annerledes enn vi gjør.

For øvrig er de to artiklene en oppdatering, referansene er derfor primært fra de siste ti årene. Denne meningsutvekslingen viser hvor vanskelig det er å skrive for alle når det skal være både kortfattet og matnyttig.

Anbefalte artikler