Ekte profylakse

Jan Sommerfelt-Pettersen Om forfatteren
Artikkel

Gjeldnes, R.

På nåde over Antarktis

Verdens lengste skitur. Oslo: Seal Adventure, 2006. 160 s. Pris NOK 398

ISBN 978-82-99-56610-0

Det er et historisk sus over uttrykket polfarer – vi får lett assosiasjoner til Nansen og Amundsen og atmosfæren rundt unionsoppløsingen i 1905, og kong Haakon VII. Polfarerne er på mange måter en del av vår felles referanseramme.

Rune Gjeldnes er en moderne polfarer. Han har gått verdens lengste skitur. Starten var 6. november 2005, og etter 90 dager og 4 804 km var han i mål. Sydpolen var krysset alene og uten støtte underveis. Det hadde ingen klart før Rune Gjeldnes.

Gjeldnes har gitt oss muligheten til å følge turen i denne boken som kom ut til jul i 2006. Beretningen er fascinerende, fotografiene kan ta pusten fra en, og fortellingen løper lett og gjør det vanskelig for leseren å legge fra seg boken. Den er så godt skrevet at man til og med får en liten følelse av hvorledes det var – 90 dager alene i Antarktis. Utfordrende, fascinerende og skremmende – alt på en gang.

Når turen er fordøyd, sitter jeg med en uvanlig blanding av forundring og klarhet. Hvordan kan noe så vågalt gå bra? Hell og lykke? Rune er gammel marinejeger og har gått mange skiturer før, deriblant Grønland på langs og Nordpolen på tvers. Han har også gjort mye annet krevende og har alltid kommet ned med beina først. Nitidig forberedelse er svaret. Kompetanse og profesjonalitet er andre ord man i medisinen bruker på samme fenomen. Roald Amundsen beskrev det slik i 1912: «Seier venter den som har alt i orden. Hell kalles det. Nederlag er en absolutt følge for den som har forsømt å ta de nødvendige forholdsregler i tide. Uhell kalles det.»

Forberedelse er fundamentalt, men det er ikke nok til å krysse Antarktis alene. Personen betyr også noe. Fysikken må være i orden, og der tilfredsstiller ikke hovedpersonen mange fordommer. Rune Gjeldnes er ikke spesielt stor og har ikke prangende muskler – han er så absolutt ingen fryktinngytende kjempe å se til. Allikevel har han gjennomført en fysisk prestasjon som det står stor respekt av. Hvor god fysisk form en person har, kan ikke fastslås ved et øyekast.

I tillegg til fysikken står viljen sentralt. Psyken er helt avgjørende når man er 90 dager mutters alene i isødet med vind og svært lave temperaturer i vente. Da dreier det seg om alt fra gnagsår og muskelsmerter til stygge nærulykker der frykten naturlig nok melder seg med full styrke.

Jeg synes dette aspektet ved skituren er det mest interessante. I beretningen får vi et innblikk i hvorledes man kan klare å flytte egne grenser og derigjennom utfordre virkelighetens objektive begrensninger. Rune Gjeldnes forteller oss med egne ord, og han gir oss en oppskrift på hvordan vi skal få til ting som vi vil, men som er vanskelige og utfordrende, og kanskje helt umulige og utenkelige sett fra manges synsvinkel.

De siste årene har Norge opparbeidet seg en førsteplass i uførhet. I et arbeidsliv som aldri har medført så få fysiske belastninger, og i et land som aldri har hatt så stor rikdom, kan dette fremstå som et uforklarlig paradoks. Runes skitur kan tolkes som et eksempel på at hvis man «strekker seg» mot et mål man intenst vil nå, kan det som virker umulig, bli mulig.

Rune Gjeldnes har vist en metode for håndtering av utfordringer som er vanskelige og gjerne oppleves som nærmest umulige. Måtte hans beretning bli folkelesning og inspirere mange til både å ville … og å ville gjennomføre!

Anbefalte artikler