Betraktninger fra en ikke-spesialist i psykiatri

Bente Bakken Rasmussen Om forfatteren
Artikkel

Jeg arbeider som sosionom ved en psykiatrisk poliklinikk og har med stor interesse lest artiklene i Tidsskriftet nr. 21/2006 om de distriktspsykiatriske sentrene (1 – 3). Da jeg begynte for tre år siden, var jeg svært skeptisk til psykiatrien. Etter nesten tre års arbeid har jeg fått et mer nyansert syn – mer kunnskap om legemidler og dets virkning på serotonin-, dopamin- og noradrenalinreseptorer og om hva som kan hjelpe ved tilstander som F19.1, F31, F41, F60, F90 og andre diagnosekategorier i ICD-10. Jeg er likevel trygg i min helhetstenkning og «sosionomske» måte å tenke på.

Hva gjør vi ikke-leger ved en psykiatrisk poliklinikk? Hadde psykiatrien vært bedre tjent med bare legespesialister? Er det dere som sitter med løsningen og svarene på spørsmålene om menneskesinnets uutgrunnelige univers? Hvis vi tenker oss et scenario hvor vi høyskoleutdannede ikke var der, ville det da strømme på med nok spesialister for å opprettholde et godt tjenestetilbud ved de distriktspsykiatriske sentrene? Ville for eksempel distriktspsykiatriske sentre i Aust-Agder, der jeg jobber, hatt mulighet for å erstatte oss med 10 – 20 nye psykiatere, leger eller psykologer for å holde tritt med ventelisten? Hvor lang tid hadde det i så fall tatt? Eller er dette, når alt kommer til alt, bare et fata morgana? Er virkeligheten den at vi faktisk har en nødvendig og rettmessig plass her, og at det ikke finnes noe fasitsvar, verken fra oss eller dere? Dette handler om en sameksistens i en tverrfaglig, spennende kultur. Men med flere leger.

Men hvor er de legene som kunne tenke seg å jobbe i psykiatrien, de som skjønner at mennesker er både kropp og sjel, de som kan se litt lenger enn bare reseptblokken? De fleste distriktspsykiatriske sentrene strever hardt med å få psykiatere og leger til ledige jobber. Så lenge vi, de høyskoleutdannede, er der, er det særs viktig at det også er spesialister der. Vi kan rett og slett ikke klare oss uten. Men også uten oss er det viktig at spesialistene er der.

Våre leger går på akkord med seg selv. Legenes fagforening burde gripe inn og gjør noe konkret med arbeidssituasjonen for psykiatere og andre leger ved de distriktspsykiatriske sentrene. Legene blir «spist opp» av tusen krav fra alle kanter. De skal veilede fastleger, kommuner og egne medarbeidere, stå for medisinhåndtering og -rådgiving, avgi legeerklæringer, utføre tilsynsoppgaver, selvmordsvurderinger, diagnosesetting og ta akuttvakter – i tillegg til sine kliniske oppgaver. Vakante stillinger blir ikke besatt, og legene går på overtid både fysisk og psykisk. Allmennlegene forventer at det skal sitte en spesialistutdannet kollega klar for dem når de trenger det. Det gjør det ikke. De er bare ikke der.

Anbefalte artikler