Ingenting å skamme seg over

Dagfinn Haarr Om forfatteren
Artikkel

P, Guldbrandsen

Skam

I det medisinske rom. 214 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006. Pris NOK 325

ISBN 82-05-35076-0

Det sosialmedisinske miljøet ved Universitetet i Oslo har tatt mål av seg til å sette skammens rolle i det medisinske rom på dagsordenen. Den bærende idé er å minne leger på det allmenne og hverdagslige ved skam. 14 ulike essay er gruppert innenfor tre hovedområder. Flertallet av forfatterne er leger og psykologer, men det er også bidrag av en teolog og en filosof. Boken er heftet og typografien er luftig og gir god lesbarhet. Etter hvert essay er det fyldige litteraturlister. Målgruppen er oppgitt å være leger og medisinstudenter, men redaktørene ser ikke bort fra at også andre i menneskebehandlende profesjoner kan ha nytte av dette stoffet.

Boken innledes med «Det kliniske rommet». Edvin Schei gir en utmerket ouverture til de øvrige kapitlene gjennom «Skam i pasientrollen». Fire andre forfattere gir innføringer i hvilken plass skamfølelse kan ha i det kliniske møtet med pasienter, og hvorledes skam kan være med på å forklare somatiske og psykiske plager. Her er både det skammelige kolesterolet (Jan C. Frich) og overgrep i barndommen (Anna Luise Kirkengen) behandlet. Flere forfattere tar også opp legens egen skamfølelse og hvordan det kan påvirke møtet med pasienten.

Neste hovedavsnitt heter «Refleksjonsrommet». Her finner vi bidragene fra hovedredaktør Pål Guldbrandsen «Skam og sykdom», teologen (Trygve Wyller) «Skammen når kroppen blir bare en ting» og filosofen (Arne Johan Vetlesen) «Skam: fra naturgitt til valgstyrt?». De to sistnevnte innleggene hadde jeg størst problemer med å få tak i, antakelig fordi terminologien skiller seg mest fra medisinsk terminologi. Tore Gude gir en bra oversikt over skammen som oppstår når leger ikke makter jobben og Holger Ursin gir en innføring i skammens psykobiologi.

Det avsluttende kapitlet er kalt «Det sosialmedisinske rommet». Her tar man mer konkret opp skam i familen (Per Stensland), skam ved rus- og spilleavhengighet (Hans Olav Fekjær) og skam hos utøvere av vold (Per Isdal). Essaysamlingen avrundes meget elegant med postludiet «Myk ondskap» (Ståle Fredriksen og Per Fugelli) som tar utgangspunkt i Jobs bok og advarer mot den myke ondskapen som et velmenende og vitenskapelig helsevesen kan utøve ved å legge skylden på den enkelte pasient for hennes sykdom og uhelse.

På godt og vondt er boken preget av at den er skrevet av 14 forskjellige forfattere. Det blir en god del overlapping mellom essayene, og den indre sammenhengen er ikke alltid like lett å få øye på. Som travel allmenn- og samfunnsmedisiner som ikke er belest innenfor dette emnet, har jeg først og fremst hatt glede av denne boken som en appetittvekker for videre refleksjon. Dessuten gir den gode argumenter for at skam og sårbarhet, både hos pasient og lege, kan være en viktig faktor som er verdt å tenke på i hverdagsmøtet med mange pasienter.

Anbefalte artikler