Nettbygging og opplæring
Det var nødvendig for oss med tett kontakt med pasientens behandlende leger. Vi var ikke onkologer, anestesileger osv., men kunne være deres forlengede arm. Ordningen ved Bærum sykehus var ideell. Vi var med på avdelingenes møter der opplegg for den enkelte pasient ble referert. For inneliggende pasienter ga det oss muligheten til å bli introdusert for pasienten som «den legen som vil komme hjem til deg». Dette er en liten detalj, men med tydelig gunstig effekt. I en tid med mange spørsmål og mange mennesker å forholde seg til, er det godt å være forberedt. Vår rolle som forlenget arm ble presentert og vi var ikke en ukjent som kom på besøk i hjemmet.
For å fungere som forlenget arm var det viktig å kjenne behandlerne godt og ikke minst at de kjente oss. En vesentlig del av vår opplæring var derfor hospitering på onkologiske og andre avdelinger (Radiumhospitalets smerteteam, Hospice Lovisenberg). I Bærum fotfulgte vi overlege Ottesen før vi gikk ut på egen hånd.
For dette arbeidet er det nødvendig å lære seg basis for smerte- og symptombehandling, og det er absolutt nødvendig å kunne manøvrere smertepumper av forskjellig slag. Apoteket blandet opp infusjonsløsninger og vi sparte transport ved at vi tok dem med ut.
Vi gikk på besøk to dager i uken hver og la vekt på kontinuitet. Bare ved fravær tok vi over den andres pasienter. Noen få ganger var det behov for å rykke ut utenom dette. Besøkene var om formiddagene og varte vanligvis en time eller mer. Det var fint om pårørende kunne være til stede.
Alle palliative sentre har kreftsykepleiere som også drar hjem til pasientene. Disse har spesialutdanning og er dyktige. Men som leger har vi klare fordeler. Pasienten hadde ofte fått kopi av sykehusets epikriser, og vi kunne lettere forklare ord og begreper. En samtale med sykepleier ender ofte med at «dette må du snakke med legen om». Med våre etablerte kollegiale bånd var svar på medisinske problemer oftest bare en kort telefonsamtale unna. Og vår generelle kompetanse som leger var nyttig for å kunne seponere unødvendige medisiner, problemer omkring diabetes, blodtrykk og alt det vanlige. En positiv uttalelse vi ofte fikk høre var at «aldri har jeg opplevd at en lege tar seg så god tid».