Dykkersyke i Darwins rike

Internasjonal medisin
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Galápagosøyene gir assosiasjoner til kjempeskilpadder, iguanaer og Darwins evolusjonsteori. Mindre er sagt og skrevet om menneskene som bor der. Vi reiste til øygruppen for å studere helse- og arbeidsforhold blant lokale yrkesdykkere.

    Brev fra Galápagos

    Fangstdykking er en stor næring på Galápagosøyene utenfor Ecuador, faktisk like stor som turisme. Flere enn 1 000 av de 16 000 innbyggerne på øygruppen lever av å dykke etter hummer, fisk og sjøpølser. Viktigst er sjøpølsene, som eksporteres som delikatesse til Asia for store summer (fig 1).

    Dykking med livet som innsats

    Dykking med livet som innsats

    Fangstdykkingen foregår ikke helt på den måten vi kjenner fra dykking i Norge. På Galápagos dykker man alene, uten armbåndsur, uten dybdemåler og uten tank på ryggen. Dykkeren får luft via et primitivt system der en lang hageslange er koblet til en luftkompressor i en båt på overflaten. Dykkerne svømmer ned til 40 – 50 meters dybde med dette hageslangesystemet. De gjetter på dybden og presser grensene. De vet at det er farlig. Men jo mer de tør, jo dypere de går, jo lenger de blir på dypet, desto mer hamstrer de og mer tjener de. Det er høy gevinst og høy risiko – og tilsvarende mange ulykker.

    Ryktet om dykkerulykkene på Galápagos nådde professor Alf Brubakk, dykkerekspert ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, som ble nysgjerrig. Kunne det la seg gjøre å kartlegge dykkervanene i befolkningen? Hvorfor ikke lage et prosjekt om dette for noen norske medisinstudenter?

    Forberedelser

    Forberedelser

    Landskapet rundt flyplassen var steinete, karrig og øde. En uniformert mann lempet bagasjen vår opp på lasteplanet på en pickup og gjorde tegn til oss om å stige på. I neste øyeblikk dundret vi av gårde på Galápagos’ eneste bilvei, i vill fart gjennom en enda villere natur, grønnere og grønnere, på vei til hovedstaden Puerto Ayora.

    Vi hadde forberedt oss så godt vi kunne til feltarbeidet, men mye måtte også ordnes underveis. I sekken hadde vi to håndholdte ultralydapparater til å måle luftbobler i dykkernes lungepulsårer og et knippe små dykkercomputere til å registrere dykkerprofiler. Videre hadde vi et brev, stemplet av ledelsen ved Galápagos nasjonalpark, som gav oss formell tillatelse til å gjennomføre prosjektet. Vi trodde brevet ville åpne dører for oss. Det vi ikke visste, var at nasjonalparksjefen var skiftet ut siden vi korresponderte med ham noen måneder tidligere. Hva mer kan man vente seg i en utkantprovins i republikken Ecuador, landet som uoffisielt er kåret til et av verdens ti mest korrupte land, som har hatt tre presidenter på én og samme dag og som av backpackere har fått klengenavnet Absurdistan?

    I Puerto Ayora møtte vi dykkerlegen, vår kontaktperson, dr. Idrovo, som var en liten og tettbygd mann i 40-årene. Han var landets eneste spesialist i dykkermedisin, og legekontoret hans huset Ecuadors eneste ikke-militære trykkammer. I en landsby der mange husstander mangler strøm og vann, har han klart å lage et fullt fungerende trykkammer av internasjonal klasse. Han behandlet opptil flere dykkere daglig, for ulykker var det nok av.

    Første dykkerulykke

    Første dykkerulykke

    Det var overraskende for oss at svikt i utstyr er en sjelden årsak til dykkerulykker på Galapagos. Den vanligste årsaken er rett og slett ufornuftig dykking: for stor dybde, for lang varighet og for rask oppstigning. Dette er kjente risikofaktorer for trykkfallsyke. Når dykkeren stiger opp etter slike dykk, rekker ikke kroppen å vaske ut gassene som er akkumulert under trykk. Resultatet blir danning av bobler i blod og vev, nesten på samme måte som når man spretter en champagneflaske. Bobledanningen kan gi ufarlige symptomer, slik som smerter i ledd («bends»), men bobler kan også oppstå i mer kritiske organer, som i sentralnervesystemet, og kan da være dødelig.

    Allerede på vår andre dag på Galápagos ble vi vitne til en slik dykkerulykke. En mann i 30-årene ble fraktet til legekontoret i båt, bevisstløs og med generaliserte krampeanfall, altså tegn på ekspanderende bobler i hjernen. Mens vi bar ham inn i trykkammeret, fortalte vennene hans at mannen hadde dykket to dykk på rad, først én time på 40 meters dyp og deretter rett ned én time på 50 meters dyp. Ingen med en kjennskap til dykkertabeller vil være forbauset over at dette måtte gå galt.

    Etter nesten 15 timer med kammerbehandling klarte dr. Idrovo å berge livet til dykkeren, som kunne forlate trykkammeret gående. Frisk, men med en solid gjeld til legen.

    Første møte med dykkerne

    Første møte med dykkerne

    Denne hendelsen økte vår nysgjerrighet til å studere dykkerne nærmere. Etter en lang serie planleggingsmøter med politikere og medier og med litt hjelp av noen dollar under bordet, sto vi endelig på dekk i kystvaktens hurtigbåt. Vi var på vei til den uberørte utkanten av Galápagosøyene, der ingen mennesker ferdes – med mindre man er på jakt etter sjøpølser. Vi hadde blitt fortalt at det skulle være et stort skip der, et moderskip, der sjøpølsene ble kokt. Vi ventet oss en tråler av norske dimensjoner, men Santa Fe, som skuta het, var neppe mer enn 16 meter lang og det krydde av folk ombord. Overalt hang det klær, plast og tauverk som blafret i vinden. Det hele så ut som en sjørøverskute i miniatyr (fig 2). Vi klatret om bord og håndhilste på piratene. Her skulle vi bo i to uker...

    Ved hjelp av spanske banneord fant vi tonen. Sjømennene lærte oss gloser man ikke lærer på søndagsskolen og gapskrattet av å høre oss gjenta dem. Da kvelden kom, og stjernehimmelen lyste ned mot det blikkstille havet, satt vi sammen med våre nye venner på båttaket og spiste fersk kreps og hummer ut av skallet og lurte på hvordan i all verden vi hadde gjort oss fortjent til oppleve dette.

    Neste morgen begynte vi arbeidet. Vi rekrutterte 12 dykkere som obervasjonsobjekter til studien og festet en personlig dykkerlogger på våtdrakten til hver av dem. Hver dykker ble undersøkt med ultralyd etter hvert dykk og intervjuet med tanke på symptomer på trykkfallssyke. Vi samlet også inn informasjon om dykkernes kunnskapsnivå og dykkerteknikk gjennom uformelle samtaler.

    Resultatene

    Resultatene

    Vi fikk flere utfordringer underveis i feltarbeidet. En av dykkerne ble arrestert og deportert til hovedstaden pga. tyvfiske i ulovlig sone. Dykkerloggeren hans ble dermed borte. En annen logger gikk i stykker, og en tredje måtte utelates fordi to dykkere delte våtdrakt. De resterende loggerne ga oss derimot verdifulle data, som vi videresendte til Divers Alert Network i USA for risikoanalyse.

    Resultatene bekreftet det vi hadde sett om bord: Dykkene var for dype, for langvarige og adskilt med altfor kort overflatetid (1). Slik «jojo-dykking» utsetter dykkeren for stor risiko for trykkfallssyke. Tre av de 12 dykkerne fikk trykkfallssyke i observasjonstiden, med typiske leddsmerter. Dette hindret dem likevel ikke fra å fortsette dykkingen på nøyaktig samme måte som før.

    Da resultatene forelå, utarbeidet vi noen enkle råd til dykkerne i håp om å redusere risikoen for trykkfallssyke. Vi foreslo blant annet et kort dekompresjonsstopp på vei opp etter dype dykk, «5 minutter på 5 meter», og at dykkerne rullerte og tok annethvert dykk. Rådene ble trykt opp på spansk og distribuert til dykkerne. Hvorvidt rådene blir fulgt, er en annen historie.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media