Utroskap

Finn Skårderud Om forfatteren

Thuen, Frode

Utro

Om kjærlighetens bakgater. 280 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006. Pris NOK 349

ISBN 82-05-32818-8

1 + 1 + 1 = uendelig.

 Dette er én måte å nærme seg utroskapens kompleksitet på. En annen er Tolstojs åpning av romanen Anna Karenina: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Utroskapens former, kontekster og fortolkninger er mangfoldige, og de mange mulige forskjellige psykologiske og praktiske konsekvenser lar seg ikke så lett fange i kategoriene. Utroskap kan knuse et par og en hel familie. I en annen relasjon tåler man bedre og kan se forbi det, mens i en tredje situasjon er dette nettopp den atferden som redder parforholdet. Og så videre – i det tilnærmet uendelige. Og kulturens holdninger er mildt sagt varierende, nærliggende illustrert i vår egen samtid med franskmennenes skuldertrekk over Mitterrands sidesprang i kontrast til amerikanernes moralske delirium over Clintons sigar.

Å skulle skrive en bok om utroskap er som en våt forleggerdrøm. Det er slikt stoff presseoppslag og myke weekendbilag veves av. Men ideen er kanskje like vanskelig å realisere på en original og interessevekkende måte som den er opplagt. Mange tentative forfattere har tidligere sagt nei. Noen har kanskje vært engstelige for å skrive i glasshus. Andre har sikkert klokt tenkt at oppgaven faktisk er meget krevende.

Psykologiprofessor Frode Thuen i Bergen – i dag Aftenpostens etterfølger til kloke Sissel Gran – har takket ja. Han gjør en hederlig innsats, skriver godt, henter stoff fra fiksjonslitteratur, film og fra mange kliniske vignetter. Og han bidrar med relevante typologier av sidesprangets fenomenologi, med praksiser og reaksjoner. Men han mestrer dessverre ikke oppgaven. Hederlig betyr likevel ikke at dette er en bok som har noe særlig nytt å fortelle.

Det har kanskje med selve fenomenet å gjøre: Nettopp fordi vi forholder oss til en rik litteratur og til en film- og TV-verden som har gjort utroskapen til selve urdramaturgien i mange av sine fortellinger, vet vi mye fra før. Og leger, behandlere, venner, pårørende eller simpelthen menn og kvinner med et varierende antall sidesprang og/eller brudd bak seg, fra null til hundre, vet enda mer; i form av egen taus eller eksplisitt kunnskap om fenomenet.

Et annet dilemma i boken er av sjangermessig karakter. Mange forfattere har løftet fenomener som forelskelse, kjærlighet, familie, troskap og utroskap opp til til dels stor og systematisk, vitenskap; som sosiologene Francesco Alberoni, Zygmunt Baumann og Anthony Giddens. Min store favoritt er den franske språkfilosofen Roland Barthes, med en bok som på dansk har den fantastiske tittelen Kærlighedens forrykte tale (1). Thuen nøyer seg derimot med korte, og således overfladiske, referanser til forskjellige vitenskapelige bidrag og diskurser. Slik sett oppleves denne boken mer som en sterkt forstørret versjon av samlivsspaltene, hvor sjangeren er ment å være vennlig og terapeutisk journalistikk. Av og til blir helheten mindre enn delene.

I disse spaltene, som Thuen altså selv er en produsent av, er det som regel en brevskriver som ønsker et svar på et aktuelt dilemma. Her i denne maksiversjonen av helgebilaget er det ingen trengende som spør, og det blir derfor noe uklart hvem forfatteren henvender seg til. Slik sett faller boken mellom sjangerstolene.

Jeg har derfor ikke noe sterkt behov for å mene at dette er boken leger må lese. Hva jeg kunne ha ønsket mer av – selv om man i anmelderiets kodeks strengt tatt skal anmelde den boken man leser, og ikke den man hadde villet at forfatteren hadde skrevet – er at Thuen sterkere fordypet seg i denne store utfordrende oppgaven; gravde i andres og ikke egne tekster. Han kunne blant annet ha beveget seg utenfor det vestlige psykologiske menneskets snevre kulturelle kontekst og eksempelvis problematisert utroskap som fenomen i forskjellige antropologiske, historiske, sosiale, religiøse, juridiske og etniske rammer.

Norge er i ferd med å bli et flerkulturelt samfunn, noe som betyr at utroskapens kompleksitet blir enda tydeligere for oss. For noen er utroskapen en norm å strebe etter, markering av revir, for andre et legitimert grunnlag for drap.

1

Barthes R. Kærlighedens forrykte tale. København: Forlaget politisk revy, 1985.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler