Hjernen og kunsten

Finn Skårderud Om forfatteren

Oppenheim, Lois

A curious intimacy

Art and neuro-psychoanalysis. 198 s, ill. East Sussex: Routledge, 2005. Pris GBP 30

ISBN 1-58391-806-X

I et manuskript fra 1895, Prosjekt for en vitenskapelig psykologi, presenterte den unge Sigmund Freud en skisse til et nevrologisk grunnlag for våre psykiske liv. Men ambisjonen ble stoppet av begrensningene i den samtidige anatomiske kunnskapen. Skuffet forlot Freud sitt prosjekt, og viet seg i stedet til psykologien. Men han ga ikke opp troen på at nevrologien en dag ville bekrefte hans teser om sinnets funksjon.

Med dagens teknologi, som funksjonell MR og PET-skanning, er vi langt nærmere Freuds opprinnelige ambisjon om å kartlegge følelsenes biologiske korrelat. En ung og vital vitenskapelig disiplin, nevropsykoanalyse, representerer i dag en slik bestrebelse på å integrere nyere nevrofysiologisk empiri og psykodynamisk klinisk praksis. Eller med andre ord: Hvordan utvikle et faglig språk som forener objektive, naturvitenskapelige kunnskaper om følelser og bevissthet og individets subjektive erfaringer? Hva er hukommelse? Hvordan påvirkes hjernen av kjærlighet, relasjoner, omsorgssvikt eller traumer? Hvordan kan psykoterapi påvirke sinnets biologiske prosesser? En slik tradisjon er også en solid argumentasjon mot Descartes’ klassiske dualisme mellom kropp og sjel. Våre affekter er fenomener som har både psykiske og fysiske manifestasjoner. Våre sinn er kroppslige (embodied mind), og våre kropper er besinnet (minded body).

Den aktuelle boken er skrevet innenfor en slik kontekst. Forfatteren Lois Oppenheim er en språkprofessor som ønsker å oppdatere våre modeller om noe av det mest attråverdige i tidsånden: Kreativitetens kilder. Det gir seg selv at han og forlaget søker et publikum på tvers av disiplinene. Bokens første del, Art and the brain, redegjør for en del av nyere hjerneforskning relatert til kunst, kreativitet og kjønn. Og forfatteren lanserer sin tese om at kunstnerisk kreativitet vokser ut av menneskets gitte behov for en balanse og likevekt, og den kunstneriske aktiviteten fungerer som en selvutforskning, kroppslig som mentalt, for å finne en slik likevekt.

Bokens andre del, A new direction for interdisciplinary psychoanalysis, beskrives som en testing av forfatterens hypotese, anvendt på tre kreative kasus: den melankolske dramatikeren og nobelprisvinneren Samuel Beckett, den revmatiske maleren Paul Klee i hans sene periode samt hun som helt bokstavelig illustrerer integrasjonen kropp-sjel, danseren Martha Graham.

Bokens helhetsinntrykk er at dette er velment, men at det langt ifra innfrir. De biografiske essayene om de tre kunstnerne er i seg selv interessante, men forsøkene på å forbinde kunstnerisk uttrykk med hjerneforskning er i beste fall spekulative, og noen ganger absolutt krampaktige. Språkprofessoren låner sitater hist og her, og hans lemfeldighet bør ikke diskreditere hans kilder. Nevropsykoanalyse som tradisjon er i sin faglige barndom, men forfatterens fortolkningsiver og tidvise fortolkningstyranni demonstrerer først og fremst umodenheten som en av barndommens mange sider.

Bokens viktigste misjon er således å lede oppmerksomheten mot andre, mer sindige røster innenfor en slik spennende, integrerende og antikartesiansk tradisjon, som for eksempel Antonio Damasio, Mark Solms, Jaak Panksepp og Allan Schore. Damasio finnes også på norsk, og Solms og Schore på dansk. Herved anbefalt.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler