Historien om et moderne helsehus

Jan C. Frich Om forfatteren

Larsen, Øivind

Nylenna, Magne

Kvinneklinikken som ble medisinsk senter

128 s, ill, tab. Oslo: Det norske medicinske Selskab, 2006. Pris NOK 200

ISBN 82-991061-5-3

Boken Kvinneklinikken som ble medisinsk senter er utgitt i samarbeid med Stiftelsen Nasjonalt medisinsk museum som et supplement til tidsskriftet Michael. Boken er rikt illustrert og inneholder 12 kapitler som omhandler «en bygning med en helt spesiell plass i norsk medisin», som det heter i forordet. Ni forfattere har bidratt.

Bygget det dreier seg om, er den tidligere Kvinneklinikken ved Rikshospitalet, som har en helt sentral plass i norsk medisin. Mange har et forhold til bygget – 174 369 fødsler fant sted her fra åpningen i 1914 og frem til 2000. Professor i obstetrikk og gynekologi Kristian Brandt (1859 – 1932) spilte en helt avgjørende rolle som initiativtaker til bygget, og han deltok også aktivt i utformingen av det.

Boken gir oss innblikk i den dramatiske prosessen med å sikre bygget til medisinske formål, og lege og investor Lars H. Høie fortjener all ære for å ha tenkt klart og målbevisst i noen viktige minutter høsten 2004. Bygget ble offisielt gjenåpnet 31.8. 2006 og det er i dag et moderne helse- og forskningssenter. Her speiles mangfoldet i norsk helsetjeneste, med et konglomerat av ulike virksomheter og institusjoner, deriblant Norsk Legesenter AS, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, spesialistpoliklinikker, eget apotek samt Nasjonalt medisinsk museum og Det norske medicinske Selskab. Skulpturer av Nico Widerberg har tilført bygget en ekstra dimensjon, og et eget kapittel i boken, signert kunstneren selv, omhandler byggets utsmykning. Stephan Tschudi-Madsen har skrevet om byggets arkitektur og arkitekter, og Per E. Børdahl plasserer bygget og Kristian Brandt inn en medisinskhistorisk sammenheng. Redaktørene Øivind Larsen og Magne Nylenna har sammen med de øvrige forfatterne laget en spennende bok som jeg tror vil være av interesse for mange kolleger. Det blir en viss overlapp mellom de ulike kapitlene, men fordelen med dette er at man kan lese hvert kapittel for seg uten å ha kjennskap til innholdet i de øvrige.

Noen vil kanskje stusse over byggets navn, Domus et Medicus, og enkelte vil kanskje innvende at det til forveksling er likt Domus Medica, som huser de medisinske basalfagene og mange av medisinstudentene ved Universitetet i Oslo. Lars H. Høie skriver at ordene domus og medicus ble hengende ved prosjektet og skriver: «Hvis Medicus i denne sammenhenget er etterfølgende adjektiv til substantivet Domus skal den korrekte skrivemåten være Domus Medica. Nesten alle substantiv i latin som ender med -us er maskulinum, men Domus er et av få unntak som er femininum. I og med at Domus Medica var benyttet av andre, valgte vi å sette to substantiv ved siden av hverandre; Domus et Medicus, eller DOMUS & MEDICUS. Videre tok vi oss friheten til å sette de to substantivene etter hverandre (som for øvrig er fullt mulig).»

Hva ville så byggets far og fødselshjelper sagt til en slik utlegning? Det fremgår av boken at professor Brandt gjerne avbrøt kandidater som ikke svarte kort og kontant ved eksamen. Det kan tenkes at han også ville ha avbrutt Høie og lirt av seg en kraftfull replikk (Brandt er mer kjent for sin vulgære og direkte uttrykksform enn for latinske spissfindigheter). Kandidaten ville kanskje ha replisert: «Greit, men har professoren et bedre forslag?». Det er ikke usannsynlig at Brandt nå ville ha lent seg tilbake før han bestemt, men med glimt i øyet, sa: «Kristian Brandts hus».

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler