Om epikriser og taushetsplikt

Per Bergsjø Om forfatteren
Artikkel

I 1988, da Eilif Chr. Rytter i Tidsskriftet etterlyste epikriser som han ikke fikk (1), syntes vi det var selvsagt at innleggende lege skulle få epikrise. En representant for Helsedirektoratet mente at denne praksisen var lovstridig ved innleggelse fra sykebesøk når innleggende lege ikke var pasientens faste lege. Jeg kunne imidlertid ikke finne noe i lov, forskrifter eller forarbeider som tilsa at det var rettsstridig å sende epikrise til innleggende lege, selv om denne «bare» hadde vært i sykebesøk (2). Dette ble imøtegått av helsedirektør Torbjørn Mork, som presiserte at det var en klar forutsetning i legelovens forarbeider at «kommunikasjon mellom helsepersonell bare kan skje når dette er nødvendig av hensyn til behandling av den enkelte pasient» (3). Med andre ord: Det var brudd på taushetsplikten å sende epikrise til innleggende lege hvis pasienten ble innlagt under et tilfeldig sykebesøk. Derimot hadde pasientens faste lege krav på epikrisen, hvis den hadde betydning for videre oppfølging og behandling.

Spørsmålet dukket nylig opp igjen i Tidsskriftet nr. 17/2006 (4, 5). Legeloven, som Torbjørn Mork henviste til, er historie, og nye lover og forskrifter er kommet isteden. Er reglene for hvem som skal ha epikrise forandret i tidens løp? Svaret finnes i § 9 i forskrift om pasientjournal, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21.12. 2000 med hjemmel i helsepersonelloven: «Ved utskrivning fra helseinstitusjon skal epikrise (sammenfatning av journalopplysninger) sendes det helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølgning.» Og videre: «Pasienten bør gis anledning til å opplyse hvem epikrise skal sendes til. Dersom annet ikke opplyses eller fremgår, sendes epikrise til innleggende/henvisende helsepersonell og pasientens faste lege. Epikrise skal sendes innen forsvarlig tid etter at helsehjelpen er avsluttet.»

Paragrafen levner altså ingen tvil om at den primære hensikt med epikrisen er å sikre forsvarlig kontroll og videre behandling av pasienten. Praksisen med å sende epikrise til innleggende/henvisende lege bør fortsette, fordi den betyr mye for kvalitetssikringen av helsepersonell. Løsningen må være at pasienten tas med på råd, slik forskriften legger opp til, og at regelen nedfelles i avdelingenes metodebøker. Den legen som skriver pasienten ut fra sykehuset, må be pasienten godkjenne hvem epikrisen skal sendes til etter å ha blitt opplyst om hensikten. Slik godkjenning må dokumenteres. Hvis pasienten motsetter seg at epikrise i det hele tatt sendes, og i andre spesielle situasjoner, finnes egne retningslinjer som ikke omtales her.

Anbefalte artikler