Klassisk lærebok – ikke helt oppdatert

Bjørn Backe Om forfatteren
Artikkel

Bergsjø, Per

Heiberg, Marit

Telje, Jo

Thesen, Janecke 

Svangerskapsomsorg

350 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006. Pris NOK 385

ISBN 82-05-33495-1

Dette er fjerde utgave av en bok som første gang ble utgitt i 1985. Den skal være oppdatert i tråd med de nye retningslinjene for svangerskapsomsorg. Flere nye kapitler er tatt inn, og det er også oppgitt referanser, fortrinnsvis til norske arbeider, slik at dette langt på vei er en oversikt over relevante norske bidrag fra de senere år.

Her er gode kapitler om lover og regler og om gravide fra andre land og andre kulturer. Spesielt interessante og velskrevne er, etter min mening, kapitlene Svangerskapsomsorgen i et historisk perspektiv og Svangerskapsomsorg i et globalt perspektiv. Her ser vi konturene av nestoren Per Bergsjø, som har vært med på å prege utviklingen av svangerskapsomsorgen både nasjonalt og internasjonalt.

Ifølge forordet er målgruppen for læreboken allmennleger og jordmødre, men redaksjonen tror også at spesialister i fødselshjelp og kvinnesykdommer vil ha nytte av den. Den siste gruppen bør etter min mening lese mer omfattende arbeider enn dette.

Kapitlene er signert, og forfatterne har ulik stil. Kapitlet Svangerskapet som livsfase domineres av generelle og omtrentlige formuleringer, som under overskriften Legen og jordmoren utfyller hverandre: «Intet er mer trygghetsskapende for den gravide vi skal hjelpe enn følelsen av to profesjoners enighet om hvilken vei som fører mot det som kjennes som det rette målet for henne.» Samarbeidet mellom allmennleger og jordmødre har vært problematisk mange steder i landet, og denne teksten bidrar ikke til avklaring.

Fremstillingen skjemmes av mange noe antikverte anbefalinger. Under cervixinsuffisiens står det f.eks. at overvåkingen består av hyppig inspeksjon og palpasjon av cervix. Dette er ikke vanlig praksis lenger, i dag måles cervix uteri med vaginal ultralyd. En annen diskusjon er hvor nyttig denne overvåkingen er. Det påstås også at man kan gjøre vaginal eksplorasjon for å avklare mistanke om avvikende leie, men i dag dette en klar indikasjon for ultralydundersøkelse. Ved blødning tidlig i svangerskapet hevdes følgende: «Ved tvil bør henvisning til ultralydundersøkelse overveies.» I dag brukes ultralyd liberalt ved førstetrimestersblødning, og det er i høy grad avklarende hvis man ser et normalt fosteranlegg. Anbefalingene om sykmelding og «mer eller mindre strengt sengeleie» ved slike blødninger reflekterer ikke moderne holdninger og praksis. Det at kvinnen «skriker til ved symfyse-til-fundus-(SF)-måling» nevnes som et symptom under omtalen av bekkenløsning – jeg vil tro at en mer skånsom undersøkelsesteknikk er vanlig. Rutinemessig kontroll 6 – 8 uker etter fødselen omtales, og det listes opp at det skal gjøres gynekologisk undersøkelse med cytologisk prøvetaking, undersøkelse av urin og måling av hemoglobinnivå. Dette er ikke i tråd med dagens praksis.

Det er ikke bra at det i kapitlet om transportfødsel og hjemmefødsel anbefales å gi oksytocin som injeksjon ved vanskelige skulderforløsninger hvis riene er for dårlige. Dette er et farlig råd, og i strid med standard prosedyrer ved skulderdystoki.

Per Bergsjø polemiserer mot ultralyd der han kan. Han skriver at terminen skal bestemmes etter beste kliniske skjønn dersom dato for siste menstruasjon mangler eller er usikker. Det brukes mye plass på å beskrive utviklingen de siste 25 år når det gjelder senaborter, og at det er blitt flere senaborter etter abortloven § 2c (fosterskade). Ofte er dette svært alvorlige eller letale tilstander, men det nevnes ikke. Det nevnes heller ikke at den samlede forekomsten av sene aborter har vært stabil. Han skriver: «Ultralyd har passert kjønnskromosomdiagnostikk som ledende indikasjon for «sene» aborter, innvilget i henhold til abortlovens § 2,3 c.» Dette mener han sikkert ikke. Mens kraftpåstanden «Ultralyddiagnostikk er som en haglladning med stor spredning» nok er dekkende for hans syn på ultralyd.

Toxoplasma er svært summarisk behandlet – norske insidenstall er ikke nevnt og heller ikke de profylaktiske råd man bør gi. Listeria nevnes ikke. Dette er en sjelden årsak til intrauterin fosterdød, men praktisk viktig, siden det bør gis kostholdsråd for å unngå smitte. Svangerskapskløe (intrahepatisk kolestase i svangerskapet) er ikke omtalt.

Denne boken er en klassiker. Til tross for noen innvendinger vil jeg anbefale den – til kritiske lesere. Det er å håpe at det ikke går for mange år før neste revisjon.

Anbefalte artikler