Endringer i pasientrettighetsloven

Hanne B. Riise-Hanssen Om forfatteren
Artikkel

Rusmiddelavhengige som trenger behandling for sitt rus- og avhengighetsproblem, skal i følge pasientrettighetsloven få de samme rettigheter som andre pasientgrupper.

Legeforeningen sier i en høringsuttalelse seg enig i at rettstilstanden for denne gruppen pasienter som utgangspunkt, må være lik som for andre pasientgrupper, og at dette må fremgå klart av de aktuelle lovene.

Da de regionale helseforetakene overtok ansvaret for rusomsorgen fra fylkeskommunen 1.1. 2004, ble tjenestene endret fra å være tjenester etter sosialtjenesteloven til å defineres som spesialisthelsetjeneste i henhold til spesialisthelsetjenesteloven. Ved behandlingen av rusreformen fremhevet Stortinget at rusmiddelavhengige som trenger behandling for sitt rus- og avhengighetsproblem, skulle likestilles med og gis samme rettigheter som andre pasientgrupper. De foreslåtte lovendringene er i tråd med dette.

Legeforeningen mener endringene i pasientrettighetsloven er hensiktsmessige og nødvendige følger av at rusomsorgen nå defineres som spesialisthelsetjeneste, men de kriterier som ligger til grunn for vurderingen av om pasienten materielt sett har rett til nødvendig helsehjelp etter pasientrettighetsloven, er i realiteten rettet mot somatiske lidelser. – Det er grunn til reise spørsmål ved om det er behov for egne kriterier når det gjelder behandling av rusmiddelmisbrukere og eventuelt også i psykiatrien. I disse tilfellene kan det være andre forhold som bør tas inn i vurderingen, for eksempel hensynet til pårørende, skriver foreningen.

Valg av sykehus må avhenge av hvordan tjenesten er organisert, og valgretten for mottakere av tverrfaglig spesialisert behandling bør fremkomme av pasientrettighetslovens § 2-4. Legeforeningen mener at denne valgretten som hovedregel også skal gjelde for pasienter som er innlagt mot sin vilje og for LAR-pasienter. Ut fra faglige vurderinger av hvilke behandlingsopplegg og behandlingssted som er best, bør det imidlertid være anledning til å gjøre visse unntak fra hovedregelen om valgrett i disse tilfellene. Særlig gjelder dette der valgretten for LAR-pasienter vanskeliggjør det nødvendige samarbeidet mellom sosialtjenesten, primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det bør imidlertid ikke være noen automatikk i at geografi begrenser pasientens valgrett. Det må være formålet med behandlingen som er bestemmende for hvilke behandlingstilbud som velges. Behandlingstilbudet er forskjellig i de ulike deler av landet, og det kan tenkes tilfeller der LAR-pasienten vil kunne ha fordel av å bli vurdert på et helt nytt sted. Det finnes gode eksempler på nært og forpliktende samarbeid på tross av geografiske avstander.

Endringer i spesialisthelsetjenesteloven

Legeforeningen støtter forlaget om å lovregulere de regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for akuttplasser for rusbehandling. Manglende plasser for akutt behandling av rusmiddelmisbruk er i dag et stort problem, og disse pasientene blir ofte henvist til akuttpsykiatrien. Forslaget må være tydelig på at akuttilbudet også må gjelde avrusning. Foreningen er enig i at det er hensiktsmessig å regulere gjennomføringen av LAR (legemiddelbasert rehabilitering) i en egen forskrift. LAR har i løpet av få år oppnådd høy legitimitet i helsetjenesten, og kombinasjonen av medikamentell behandling og målrettet rehabilitering, herunder psykososial oppfølging, har vist god effekt. Det er derfor viktig at det faglige innholdet i LAR ikke svekkes, selv om pasientrettighetene styrkes.

Legeforeningen anser det som avgjørende at det må etableres et tverrfaglig apparat så tidlig som mulig, og mener derfor at en individuell plan må foreligge før LAR iverksettes. Siden den individuelle planen er et så viktig virkemiddel må konsekvensen av at en rusmiddelmisbruker motsetter seg individuell plan være at LAR ikke iverksettes. Foreningen mener ellers at behandlingsavbrudd eller utskriving fra LAR prinsipielt skal skje ut fra faglige kriterier, men behandling må kunne avbrytes dersom f.eks. sikkerheten til helsepersonellet ikke er tilstrekkelig ivaretatt. Forskriften må gi klare vilkår for når behandling kan avbrytes når ikke faglige kriterier tilsier det. Den individuelle planen bør dessuten være bindende for LAR-pasienten under hele behandlingen. Forutsetningen er at planen er egnet til å brukes aktivt som et reelt verktøy, og at det legges inn mekanismer for revidering, dersom planen ikke fungerer som forutsatt. Dette bør forskriften søke å sikre. Videre bør den regulere overvåket inntak av legemiddel og urinprøvekontroller, sikkerheten for helsepersonellet, oppbevaring av medikamenter mv.

Les hele høringsuttalelsen: www.legeforeningen.no/index.gan?id=108660

Anbefalte artikler