Øye for øye eller ti for én?
Vel hjemme hører jeg NRK Dagsnytt 7.8. som melder at 925 libanesere «så langt» er drept i israelske angrep på Libanon, de aller fleste sivile. På israelsk side er 95 drept i samme periode, 59 (62 %) av dem soldater. I Gaza er 203 drept og 515 såret fra 29.6. frem til 9.8., flertallet sivile, og ca. 25 % er barn (8). Regnestykket er enkelt: For hver drepte israeler skal ti palestinere eller ti libanesere drepes – sivile eller milits, voksne eller barn, det spiller ingen rolle.
Enhver kritikk av staten Israel møtes i dag med høye rop om antisemittisme (13). Selv er jeg innbitt motstander av alle typer raseskillepolitikk. Jeg har fulgt staten Israel på nært hold de siste 25 år og vandret i de blodige sporene etter okkupasjon og invasjon som har vært denne statens uttalte politikk. Jeg forbeholder meg retten til å beskrive de ugjerningene staten Israel begår, og de konsekvensene de har for det palestinske og det libanesiske folk – og selvsagt for det israelske folket, enten de tilhører det jødiske flertallet eller det ikke-jødiske mindretallet av muslimer, drusere og kristne – uten å bli stemplet som antisemitt. Staten Israel ønsker åpenbart ikke fred, men ekspansjon og territorial kontroll på bekostning av sitt eget folks sikkerhet og velstand – og nabofolkenes rett til samme sikkerhet som det israelske folket, og rett til overhodet å overleve, bo, arbeide, skape, forsørge seg selv og sin familie og nyte godt av de grunnleggende menneskerettighetene som FN vedtok samme år som de vedtok delingen av Palestina.
Staten Israel er det eneste regime i verden i dag som systematisk har videreført en raseskillepolitikk som ikke bare likner, men overgår apartheidsystemet som herjet Sør-Afrika til internasjonal boikott tvang systemet i kne. Gaza sommeren 2006 ble en opprørende reise gjennom denne raseskillepolitikkens nakne og blodige virkelighet, for bare en dyp rasisme kan forklare hvordan staten Israel kan utsette det palestinske folket – og det libanesiske – for slike rå og systematiske overgrep. Men det ble også en reise i palestinsk tålmodighet, varm gjestfrihet, menneskelig anstendighet og håp.
Dr. Maged Abu Ramadan, oftalmolog og ordfører i Gaza by, avsluttet vår siste samtale slik: – Vi har tre prioriteter: Vannforsyningen, kloakkpumpene og søpla. Den generelle situasjonen har du selv erfart, og vi har tre politiske krav: Stans de israelske angrepene, opphev den israelske okkupasjonen og at det må opprettes to likeverdige stater side om side – bygd på menneskelig verdighet, respekt og fred – alt annet ordner vi. Og husk: Vår hovedfiende nå er å miste håpet. Derfor trenger vi fortsatt støtte fra dere i Norge, fordi solidarisk støtte gir oss håp.
Augustkveld i Norge. Jeg ringer Gaza for å høre nytt. Dr. Khalil er rusten i stemmen da han svarer på mitt innledende «Salaam», ønsket om fred. – Nei, det går ikke bra, min bror, det blir verre for hver dag som går. Angrepene og bombingen fortsetter. Vi opererte i hele natt. Stadig mindre mat, ikke strøm, lite vann, ikke lønn. Hva skal vi gjøre? I skyggen av Libanon og folkets lidelser der øker trykket på oss i Gaza. Vi er redde for å bli glemt. Håpet svinner. Magesmertene mine har kommet tilbake de siste dagene. Vi får ikke sove. Jeg vet det er psykisk, stress, men hva skal vi gjøre? Where is the end to this?
Jeg kjenner gråten presse på, avmektigheten over at deres tapperhet blir vår bortforklaring, skyldfølelsen over at vi ikke engang klarer å påvirke vår egen regjering til å være en modig internasjonal stemme mot overgrepene. – Khalil, min bror, vi skal ikke gi opp, vi skal fortsette støtten, vi skal fortelle. – Men vil de høre? spør han.
Jeg vet ikke lenger hva jeg skal svare, jeg vet bare at natten igjen fylles av urolige drømmer og lyden av det dødbringende sommerregnet.