På allmennmedisinens egne premisser

Irene Hetlevik Om forfatteren

God allmennmedisin har stor betydning, både for individet og for samfunnets samlede helse- og sosialutgifter

Allmennpraksis er helsetjenestens fundament. Derfor er allmennmedisin et av tre kliniske hovedfag i den medisinske grunnutdanningen i Norge (1). Allmennlegen møter hele spekteret av helseplager i befolkningen, inkludert utallige plager som det er vanskelig å forstå og å behandle ut fra dagens medisinske forståelsesramme. Det gjelder særlig kroniske sykdommer som muskel- og skjelettlidelser og psykiske plager. Det er derfor behov for å styrke fagets vitenskapelige grunnlag slik at det best mulig samsvarer med allmennmedisinens faglige utfordringer (1).

Klinisk allmennmedisin preges av den generelle medisinske forskningen, som ofte er blitt skapt i sekundærhelsetjenesten og implementert i allmennpraksis – til tross for store ulikheter i kontekst (1). Stikkord er medikalisering, dvs. færre «normale» individer og store grupper av risikanter basert på medisinske definisjoner, fokus på teknologi både hos syke og friske og et attestvelde der sykdommens subjektivitet skal objektiveres – av legen (1, 2). Kritisk refleksjon etterlyses (3).

I Norge ser både de allmennmedisinske akademiske miljøene, Legeforeningen, Helse- og omsorgsdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet betydningen av å styrke allmennmedisinsk forskning – på allmennmedisinens egne premisser, slik helseforetakene er blitt styrket på sine premisser. Hva innebærer dette i praksis? Primært dreier det seg om å utvikle kunnskap som er anvendelig nok i møtet mellom allmennlegen og personen som ber om hjelp.

Er ikke den generelle kunnskapsproduksjonen anvendelig nok? Egentlig ikke. Til dels er forskningen mangelfull og til dels dominert av fragmenterte problemstillinger som synes å ha begrenset betydning i det kliniske møtet (3 – 5). Som et resultat av dette bidrar helsetjenesten til å gjøre friske personer syke og til å bruke komplisert polyfarmasi med uoversiktlige effekter og bivirkninger både hos friske og syke (1, 4, 5). Forskningsmetodene er for begrensende og dagens kunnskapsproduksjon er på en måte «fri for det menneskelige», siden det korrigeres for alt som kan forstyrre en antatt objektiv, målbar sannhet (6). Det produseres gjennomsnittsverdier på gruppenivå som så skal anvendes på enkeltindivider. Men leger, spesielt allmennleger, møter ikke gjennomsnittsmennesker (5, 6). Kunnskapen er derfor på ett vis sann, men ikke alltid «sann nok» til å være gyldig i konsultasjonen. Kunnskap som ikke inkluderer eksistensielle vilkår, kan vanskelig bli sann nok (4 – 6). Derfor må allmennlegen ofte jenke det til (4).

Vil etablering av allmennmedisinske forskningsenheter endre dette? Ikke automatisk. En forutsetning er at allmennmedisinens egne premisser gjelder kunnskapen, at den er anvendelig nok (1, 3, 4). Pasientnær forskning på allmennmedisinske problemstillinger vil bidra til dette. Like viktig er å øke kunnskapen om hvordan allmennmedisinen formes av den generelle forskningen – en forutsetning for en bærekraftig helsetjeneste (2 – 5).

I Danmark har allmennmedisinske forskningsenheter eksistert i snart 30 år. De finnes i København, Odense og Århus, samlokalisert med de allmennmedisinske instituttene. Finansiering av struktur og en del faste stillinger har kommet fra «Fonden vedrørende finansiering af forskning i almen praksis og Sundhedsvesenet i øvrig». Samme fond deler årlig ut ca. 5 millioner kroner i prosjektmidler til stipendiater som får sitt arbeidssted ved enhetene.

Siden 2002 har de allmennmedisinske akademiske miljøene, i samarbeid med Legeforeningen og Norsk selskap for allmennmedisin, utredet muligheten for tilsvarende i Norge (7). Det har også foregått sentrale politiske prosesser for å styrke allmennmedisinsk forskning. I november 2004 fattet Stortinget følgende vedtak i forbindelse med behandlingen av sosialkomiteens innstilling til statsbudsjettet for 2005: «Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag for å styrke forskningen innen allmennmedisin.» Fra primo 2005 ble det omtalte utredningsarbeidet samkjørt med prosessen i Helse- og omsorgsdepartementet, som ba Sosial-og helsedirektoratet om å utrede hvordan forskning og fagutvikling på allmennlegetjenestens egne premisser kunne organiseres og finansieres. I stortingsmeldingen Vilje til forskning fra 2005 var allmennmedisinsk forskning imidlertid ikke omtalt (8). Det er underlig, siden ni av ti pasienthenvendelser hos allmennlegene ikke fører til videre henvisning. I sin innstilling fra november 2005 skisserte Sosial- og helsedirektoratet flere mulige løsninger og anbefalte en grundig gjennomgang av organisering, finansiering og juridiske forhold. Direktoratet konsentrerte seg like fullt om en modell med et styre, et fagråd og allmennmedisinske forskningsenheter i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. De foreslo en åpningsbevilgning på 50 millioner kroner – 20 millioner til drift, 20 millioner til prosjektfinansiering og inntil 10 millioner til etableringsinvestering og en minstebemanning per enhet (7). Det kom ikke penger på ordinært statsbudsjett for 2006, men på det reviderte statsbudsjettet ble det bevilget 3 millioner kroner – til fordeling.

De akademiske miljøene tar ideen om allmennmedisinske forskningsenheter på alvor. Ved hvert universitet er det allerede en person i gang med å konkretisere planer, i samhandling med de tre andre. Det er stor tro på at bevilgningene vil øke og at de organisatoriske og juridiske forholdene vil avklares etter hvert. I og med at ideen utgår fra akademisk allmennmedisin, ligger det an til godt samarbeid mellom instituttene og de nye allmennmedisinske forskningsenhetene.

Oppgitte interessekonflikter: Ingen

1

Hetlevik I, Hjortdahl P. Hvilken forskning trenger allmennmedisinen? Rapport. Trondheim/Oslo: Den norske lægeforenings forskningsutvalg, 2004.

2

Hetlevik I. Den fulle allmennmedisinske bøtten. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 3547 – 8.

3

Strand R, Schei E. Gjør kunnskap vondt? Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 1502 – 6.

4

Hetlevik I. Signe Skred – prioritert opp eller ned? Utposten 2005; nr. 7: 15 – 23.

5

Getz L. Sustainable and responsible preventive medicine. Conceptualising ethical dilemmas arising from clinical implementation of advancing medical technology. Doktorgradsavhandling. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, 2006.

6

Kirkengen AL. Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Oslo: Universitetsforlaget, 2005.

7

Maartmann-Moe K, Hetlevik I. Forskning i allmennmedisin. I: Lindbæk M, Straand J, red. Allmennmedisinske spor. Fra Utrøst til Soria Moria. Oslo: Unipub, 2006: 99 – 111.

8

St.meld. nr. 20 (2004 – 05). Vilje til forskning.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler