Risikofaktorer
De omtalte geografiske forskjellene kan ha mange årsaker – relatert til både gener og miljø. Miljøfaktorene kan omfatte forurensning, livsstil og kosthold. Siden finnene tilhører en annen folkegruppe enn dansker og nordmenn, kunne genetiske årsaker være viktige for forskjellene innen Norden. Epidemiologiske studier har imidlertid vist at testikkelkreftrisikoen hos finner som emigrerer til Sverige i voksen alder er som risikoen hos finner i hjemlandet. I neste generasjon, derimot, har de samme risiko som svensker (16) . Dette taler i retning av at miljømessige faktorer er ulikt fordelt i de nordiske landene og støtter samtidig antakelsen om at miljøpåvirkninger i fosterlivet er avgjørende.
Typiske risikofaktorer for testikulær dysgenesi inkluderer forhold knyttet til mors helse og svangerskapsrelaterte risikofaktorer (8) . Noen av disse synes å være assosiert med økt eller redusert østrogennivå under svangerskapet, for eksempel lav paritet, svangerskapsforgiftning eller lav fødselsvekt. Andre har med samspillet mellom mor, placenta og foster å gjøre, for eksempel retinert placenta og i enkelte tilfeller behov for keisersnitt.
I lys av den økende gjennomsnittsvekten i befolkningen er det foruroligende at vi fant en korrelasjon mellom gravides vekt i perioden 1931 – 55 og insidensen av testikkelkreft for menn født i samme tidsrom i Norge (17) . Både vekt og insidens gikk ned under den annen verdenskrig (fig 2). Lavere vekt under svangerskapet kan gjøre at fosteret får en lavere østrogeneksponering (17) . Det er trolig insulin som er bindeleddet, siden økt vekt gir økt insulinnivå, noe som igjen fører til økt nivå av fritt østrogen. Dette skyldes at insulin reduserer danningen av kjønnshormonbindende globulin.
Korrelasjon mellom testikkelkreftinsidens i Norge og mors vekt med eller uten justering for fødselsvekt og mors alder (17 )
Med bakgrunn i østrogenhypotesen er det blitt mye oppmerksomhet omkring hormonforstyrrende stoffer og testikulær dysgenesi. Rundt oss finnes det mange forskjellige menneskeskapte eller naturlig forekommende hormonforstyrrende forbindelser, for eksempel sprøytemidler, plastmyknere, avfallsstoffer fra forbrenningsprosesser og muggsoppgifter. Mange av disse stoffene virker ved at de hemmer eller aktiverer de samme reseptorene som kjønnshormonene, eller de påvirker syntese, omdanning eller nedbrytning av kjønnshormonene (4) .
Det kan synes som om det er en økt forekomst av testikkelkreft, dårlig sædkvalitet og kryptorkisme hos guttebarn født av kvinner som ble behandlet med det syntetiske østrogenet dietylstilbestrol under svangerskapet (13) . Det er likevel uklart i hvilken grad de hormonforstyrrende stoffene vi omgir oss med, bidrar til testikulær dysgenesi-syndrom.
Eksponering for hormonforstyrrende stoffer i fosterlivet gir hos forsøksdyr tilstander som likner testikulær dysgenesi, men i de fleste tilfeller har dosene vært mye høyere enn sannsynlig eksponering hos mennesker. Ett av unntakene er en fersk studie der man fant at selv meget lave doser østrogener, omtrent det man finner ved p-pillebruk, førte til reproduksjonsskader hos hannmus (18) . Dessuten tyder flere studier på at menneskefostre kan være mer sensitive for visse hormonforstyrrende stoffer enn muse- eller rottefostre (19) . Vi utsettes for mange ulike hormonforstyrrende stoffer som hver for seg kanskje ikke er skadelige, men den additive effekten kan være betydelig. En synergieffekt kan heller ikke utelukkes. Det er dessuten store variasjoner i eksponering for ulike stoffer, avhengig av bosted, yrke og ikke minst kosthold.
Det er tidligere funnet økte nivåer av PCB og hormonforstyrrende pesticider i fettvevet hos mødre til testikkelkreftpasienter (20) , men relevansen av disse funnene er omstridt, blant annet fordi målingene ble gjort 18 – 45 år etter at guttene var født. Imidlertid varierer halveringstiden for disse stoffene i serum fra sju til 30 år, og forfatterne mener at målingene gir en indikasjon på nivået under svangerskapet gjennomsnittlig 30 år tidligere, ikke minst fordi nivåene av disse stoffene har sunket de siste tiårene. En nyere studie har vist at mødrenes nivå av hormonforstyrrende ftalater, som blant annet finnes i myk plast og kosmetikk, under svangerskapet var omvendt korrelert med anogenital avstand hos de nyfødte guttene, noe som tyder på redusert androgenpåvirkning under fosterutviklingen (19) .