Abort – mer enn tall, mer enn Tidsskriftet

Torbjørn Folstad, Espen Heen Om forfatterne
Artikkel

Provosert abort er i dagens norske samfunn kanskje et av de største gjenværende tabuer. Det er ikke overraskende at også forskningen og kunnskapen på dette feltet har vært begrenset til lett overfladisk statistikk. Det er derfor svært positivt at Tidsskriftet i nr. 13 – 14/2006 har gitt plass til flere artikler om ulike sider av abortvirkeligheten rundt oss. Selv om flere av artiklene har begrenset styrke til å vise årsaksforhold, er de likevel nyttige for å peke ut mulige sammenhenger som kan gi det norske samfunnet bedre redskaper til å begrense antall uønskede svangerskap.

I dette lys er det underlig at Preben Aavitsland i sin lederartikkel i samme nummer av Tidsskriftet er så kritisk til å opprette et sentralregister for svangerskapsavbrudd (1). Personvernet er svært viktig, men det bør være mulig å gjøre et utvalg av opplysninger som reduserer muligheten for uønsket identifisering til et minimum og som samtidig bedrer muligheten for sikker kunnskap, nettopp for å unngå at «aborttallene» stort sett blir de eneste årlige bidragene til debatten.

Mer grunnleggende betenkelig er det at Tidsskriftet selv er med på å undergrave muligheten for best mulig kunnskap på feltet (2, 3). Vinteren 2006 disputerte psykiater Anne Nordal Broen over temaet kvinners opplevelser og følelser etter dødfødsel og provosert abort (4). I forkant var fire ulike artikler publisert i internasjonale tidsskrifter, blant annet i tidsskriftet Psychosomatic Medicine, som har et bredt nedslagsfelt. Den siste artikkelen ble hyppig sitert internasjonalt i ukene etter publisering. Selv om disse studiene også har svakheter og tolkingsutfordringer, gir hennes resultater sterke indisier på at mange kvinner i Norge sliter tungt med konsekvensene av et vanskelig valg. Dette gjelder trolig langt flere enn vi har vært klar over frem til i dag. At redaksjonen i Tidsskriftet mener dette ikke er av interesse for leserne, er vanskelig å forstå.

Med mindre dette ikke passer inn i det bildet Preben Aavitsland forsøker å gi av kvinnens unike muligheter som autonomt individ i Norge – snart også hjulpet av nødprevensjon på bensinstasjonen. Den som er ærlig med seg selv, skjønner at det magre forskningstilfanget, de fortvilte kvinnene (og partnerne) på legekontoret og den generelle motviljen mot et sentralt dataregister for svangerskapsavbrudd handler om at vi i det norske samfunnet i dag tar ca. 14 000 menneskeliv årlig. Dette er den smertefulle sannheten vi kollektivt prøver å døyve. Med den manglende åpenheten rundt dette grunnleggende etiske dilemmaet er dessverre Tidsskriftet med på å opprettholde tabuet knyttet til provoserte aborter. Har vi lov å håpe på bedre tider?

Anbefalte artikler