Unge skjebner

Jon Geir Høyersten Om forfatteren
Artikkel

Austrem, Liv Marie

Hør, jeg har noe å fortelle!

Om psykisk helsevern. 219 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006. Pris NOK 249

ISBN 82- 05-35752- 8

Å formidle noe fra psykiatriens verden slik at så vel leg som lærd kan ha nytte av det, se dét er en egenartet utfordring som ofte tas litt for lettvint. Her mestrer man denne avveiningen. I denne boken er det mye som gir mening for «brukerne» og også atskillig å hente for den kritiske fagperson. Tittelen ber oss lytte, og den forsvares i innhold og budskap. Hoveddelen består av 26 beretninger fra pårørende til unge mennesker som har vært psykotiske over lengre tid. Fagfolkenes bidrag utgjør en «pårørendepsykologi» samt et overblikk over hvordan man innen faget forstår seg selv og kan/bør forstås utad. Det er en tekst til å få forstand av.

Beretningene er langt på vei formidlet og gitt språklig form av en redaktør med fortellerbegavelse. Unge mennesker med fortvilte skjebner gjøres nærværende som unike skjebner – også for oss travere innen psykiatrien, som gjerne synes vi kan ha hørt litt for mye av det samme litt for ofte. Et tema hos de fleste, i tillegg til følelsen av fremmedgjøring vis-à-vis behandlingsapparatet, er den evige, nagende uvissheten om hva som feiler «barnet» og hva som kan komme. Og mange snakker om sitt barns psykose som en vedvarende sorg – en sorg over barnet som nærmest er mistet.

Langt de fleste fortellerne er kvinner – ikke bare mødre, også søstre. De fremviser betydelig forståelse og innlevelse overfor behandlere og behandlingsapparat – til forskjell fra de (få) mannlige vitnesbyrd. Disse preges – betegnende nok (!?) – av sinne, forbitrelse og anklager mot system og leger: «ingen behandling, ingen samtaler med legen, (…) bare neddoping» osv. Kaja, mor og sykepleier, sier: «Du må ta deg tid til å lytte. (…) For det første kan du ikke behandle en psykisk syk person uten at du kjenner hans fortelling.»

Psykologen Arne Holtes bidrag er et større kapittel som nærmest fremstår som en systematisert «pårørendepsykologi», langt på vei basert på empiri. Det dreier seg ikke om familiepsykiatri eller -terapi. Familiers skyldfølelse fremheves, ofte basert på etter hvert forlatte hovedhypoteser omkring patologiske kommunikasjonsmønstre, igjen indusert av behandlingspersonale. Pårørende defineres prinsipielt ut fra både det å være ekspert på pasienten, som omsorgsgiver, som pasientens egentlige «miljø» og som legitim moralsk og juridisk rettighetshaver, men også som risikogruppe for psykisk helsesvikt. Ikke minst presiseringer omkring institusjonenes – ikke helt sjelden misforståtte og altfor rigorøse – håndtering av taushetsplikten representerer helt nødvendig kunnskap for alle parter.

Sidsel Gilbert, psykiater/psykoterapeut, tar fatt i den betydelige utfordring det er å fremstille, forklare og formidle på forståelig vis hva psykiatrien og psykiatrisk behandling er, hva som er muligheter og hva som er begrensninger. Hennes tekst kan også stå som modell for god formidling fra terapeuters side, uten at hun henfaller til banal popularisering eller gold fagterminologi.

Hennes «ledemotiv» er at «vi er utrustet med hverandre» – en fyndig karakteristikk av denne boken.

Anbefalte artikler