Farmakologiens «bibel» i ny utgave

Olav Spigset Om forfatteren
Artikkel

Brunton, Laurence L.

Lazo, John S.

Parker, Keith L.

Goodman and Gilman’s The pharmacological basis of therapeutics

11. utg. 2 021 s, tab, ill. New York, NY: McGraw-Hill, 2005. Pris USD 135

ISBN 0-07-142280-3

Dette er 11. utgave av Goodman & Gilmans legendariske lærebok i farmakologi, som første gang ble utgitt i 1941. Den er nå blitt til en murstein med totalvekt på 3,8 kg. Fordi redaktørene har vært nøye med ikke å inkludere nytt stoff uten å ta ut en tilsvarende mengde av det som har vært mest perifert tidligere, er omfanget likevel ikke økt siden forrige utgave.

Den er fullstendig oppdatert, og det har tilkommet to viktige generelle kapitler, et om membrantransportører og legemiddelrespons og et om farmakogenetikk. Førstnevnte kapittel samler på en utmerket måte sentral informasjon som ikke har vært lett tilgjengelig i bokform tidligere. I både de generelle og de spesielle kapitlene er referanser helt frem til 2005 tatt med. Et par stikkprøver på områder som har vært viet mye oppmerksomhet de siste par årene, viser at både bruk av SSRI-preparater hos barn og ungdommer og kardiovaskulære sikkerhetsaspekter ved bruk av COX-2-hemmere er presentert på en oppdatert måte.

Av de nesten 100 forfatterne er det kun en håndfull ikke-amerikanere. Omtalen av spesifikke legemidler bærer også preg av amerikansk terapitradisjon. Dette er likevel ingen stor innvending, da de temaene som tas opp for det aller meste er universelle. Hovedvekten er fremfor alt lagt på den basale farmakologien, blant annet med grundige omtaler av virkningsmekanismer. Det er også en relativt bred omtale av legemidlenes kliniske farmakologi, men rent farmakoterapeutiske områder som doseringsanvisninger, praktiske behandlingsråd etc. er i regelen kun kortfattet beskrevet. Det er interessant at historikken bak utviklingen av en rekke legemidler er omtalt. I slutten av hvert kapittel er den en fyldig liste over referanser og fordypningslitteratur.

Det kan være forvirrende at noen virkestoffer har helt andre navn i USA enn i Europa (for eksempel acetaminophen og ikke paracetamol, meperidine og ikke pethidine, epinephrine og ikke adrenaline). Dette må man være klar over når man leser. Heldigvis er de europeiske betegnelsene også tatt med i stikkordregistret slik at man ledes på rett vei når man har registeret som utgangspunkt.

En av mine personlige «gullgruver» i tidligere utgaver er et appendiks med en omfattende detaljert tabell over farmakokinetiske nøkkeldata for ulike legemidler. Denne tabellen er videreført og er utvidet til en oversikt over rundt regnet 400 legemidler som presenteres over 95 sider. Denne typen informasjon er ellers vanskelig, for ikke å si umulig, å finne samlet på ett sted.

Innbindingen er solid, noe som er en ubetinget fordel med en bok på denne størrelsen. Den visuelle utforming er enkel – det er mye tekst og få tabeller og figurer. I motsetning til de aller fleste andre engelskspråklige farmakologibøker er den trykt i kun to farger, svart og blått. Den appellerer derfor trolig mindre til studenter enn det mer fargerike bøker gjør (og den er dessuten så omfangsrik at den ikke er velegnet for studenter). Sannsynligvis er denne utformingen et bevisst valg fra forlagets side for å beholde bokens særpreg – det er en bok som ikke flørter med tilfeldige beilere, men den er en stø og trofast følgesvenn for den som er genuint interessert i faget.

Alle som arbeider innefor farmakologifeltet bør ha tilgang til denne boken. Den vil også være et nyttig tilskudd i referansebiblioteket til sykehusavdelinger der farmakoterapi står sentralt. Det er ikke en lærebok som skal leses fra perm til perm, men som oppslagsbok for den som har behov for å gå i dybden er den uovertruffen.

Anbefalte artikler