En ironisk veileder til klinisk kompetanse

Anders Bærheim Om forfatteren
Artikkel

Larkin, John

Cynical acumen

The anarchic guide to clinical medicine. 142 s, tab, ill. Oxon: Radcliffe, 2005. Pris GBP 20

ISBN 1-85775-787-4

Det har vært en udelt glede å lese denne lille perlen av en bok, skrevet av reumatolog John Larkin fra Victoria Infirmery i Glasgow. Den er skrevet på et utrolig rikt engelsk som i disse translasjonstider gjør det til en utfordring ikke å gripes i feil eller falsk oversettelse. Forfatteren gir et flammende forsvar for klinisk håndverk, og ironiserer grovt over all instrumentalisering av medisinsk arbeid.

La meg sitere: Nevrologer er forskjellig fra oss andre. Mens vårt motto er Primium non nocere, er deres motto Primium nihil facere (først gjør ingenting). Eller: Hjertet er dødsens enkelt. Hvis du virkelig møter en kardiolog, skulle det ikke ta deg lang til å forstå at overskudd på nevroner ikke er noen forutsetning for suksess i det faget. Representanter for andre spesialiteter får gjennomgå på samme måte. Mens de fleste kapitlene starter relativt grovkornet, finslipes humoren etter som man leser videre.

Larkin toner flagg allerede i forordet: målet er å bli lyst fredløs. Det gjør han sitt beste for å oppnå. Men samtidig er han en erfaren indremedisinsk kollega som levendegjør en dyp innsikt i hva legearbeid er. Larkin har virkelig skrevet en (anarkistisk) veileder til basal klinisk medisin. Jeg har lærte masse mens jeg humret meg gjennom sidene.

Det kan virke som om det ironiske utgangspunktet øker forfatterens mulighet til å presentere dyptloddende kliniske erfaringer. Eksempelvis leverer han en av de beste beskrivelser av abdominal undersøkelse jeg noen gang har lest. Ironien tydeliggjør fallgruver og relativiserer funn, slik at de enkelte undersøkelsenes utsagnsverdi tydeliggjøres. Kanskje ironien er en mulig vei til å synliggjøre erfaringsbasert taus klinisk kunnskap?

Stoffet er forsynt med kyniske hint i rammer, som på tross av den ironiske grunntonen ofte gir verdifull erfaringsbasert klinisk kunnskap. For eksempel nr. 29: Hvis pasienten peker vagt mot håndbaken eller over hele hånden, så er det neppe artritt. Eller nr. 10: Pasienter som vegrer seg mot å gjenta historien sin, kan mangle tiltro til at den vil forbli den samme.

Alt og alle harseleres med, indremedisinere, pasienter, allmennpraktikere, eksaminatorer etc. etc. Men hele tiden med en inderlig varme nettopp for pasientene og for faget vårt. Boken anbefales på det sterkeste, til morskap og til ettertenksom lesing. For medisinstudenter vil den være et funn, ikke minst til økt forståelse av klinisk arbeid og det faget de skal inn i.

Anbefalte artikler