Gudene skal vite at vi har uttalt oss!
Hvorfor har ikke disse opplysningene kommet frem i boken (1), og hvorfor har ikke motparten villet uttale seg? Vi har uttalt oss! Saken ble først gransket av både Rikshospitalet og Det medisinske fakultet. Vi har skrevet kilometerlange utredninger og svart på både reelle og ikke-reelle problemstillinger, som via avdelingsoverlege, sjeflege og instituttleder er blitt vurdert på høyeste hold. Alle konkluderte med at det ikke var grunnlag for Saugstads påstander. Pasient 1 var aldri med i noe forskningsprosjekt, og lungefunksjonsundersøkelsen av pasient 2, som altså var et ledd i et forskningsprosjekt, hadde ingen relasjon til dødsfallet to dager senere. På denne bakgrunn fikk Farstad gjennomføre sin disputas.
Imidlertid fortsatte Saugstad sine anklager. Selv etter at disputasen var gjennomført, krevde han overfor fakultetet at Farstad ikke måtte kreeres til dr.med. På denne bakgrunn besluttet Rikshospitalet i mars 1996 å bringe saken inn for Fylkeslegen for å få en «objektiv» avklaring. I det innledende møtet hos Fylkeslegen 14.6. 1996 gav Rikshospitalet bl.a. uttrykk for at man anså «intern konflikt som opphav til Saugstads utspill». På denne bakgrunn er det ikke rart at Fylkeslegen brukte lang tid på saksbehandlingen, i første omgang ved å vurdere allerede tilgjengelig dokumentasjon og å be om ny dokumentasjon. Dette var åpenbart ikke tilfredsstillende for Saugstad, og 7.5. 1998 ble det blåst nytt liv i saken gjennom et helt førstesideoppslag i VG, «Fredrik døde etter medisinsk forsøk», fulgt av fire helsider med reportasje på avisens side 6, 7, 8 og 9. Dette ble fulgt opp med nye reportasjer 8.5. og 9.5., bl.a. med intervju av Saugstad, som da kom med de samme beskyldningene som tidligere. Avisen brakte også uttalelser fra eksperter som Saugstad hadde kontaktet, og intervju med foreldrene.
Fylkeslegens konklusjon kom så i brev til Rikshospitalet 30.6. 1999, altså vel tre år etter at saken var reist. Etter bl.a. å ha innhentet sakkyndig uttalelse fra Sverige, konkluderte Fylkeslegen at når det gjaldt pasient 2, var det «ingen grunn til kritikk og dødsfallet kunne ikke settes i sammenheng med lungefunksjonsundersøkelsen». Når det gjaldt pasient 1 (FH), konkluderte man med at det «ikke kan utelukkes at behandlingsforsøket med Adalat har bidratt til at FH fikk hjertestans», men at det «ut fra den tids kunnskap ikke var urimelig å forsøke Adalat». Når det gjaldt lungefunksjonsundersøkelsen, ble konklusjonen: «Fylkeslegen retter kritikk mot den medisinske ledelse ved Barneklinikken for at det ble gjennomført lungefunksjonsundersøkelse på FH uten at det forelå tilstrekkelig indikasjon for undersøkelsen. Fylkeslegen retter videre kritikk mot den medisinske ledelsen ved avdelingen for mangelfull oppfølging av FH etter undersøkelsene og for mangelfull informasjon til foreldrene under FH’s siste opphold ved sykehuset. Fylkeslegen kan ikke se at dokumentasjonen i saken gir grunnlag for ytterligere kritikk mot leger eller annet involvert helsepersonell.»
Rikshospitalets ledelse var i tvil om man skulle godta denne avgjørelsen, men valgte å gjøre det, ikke minst for å få saken ut av verden. Foreldrenes advokat godtok også Fylkeslegens konklusjon. Dermed skulle saken være ute av verden – trodde man.
Nå har det altså kommet en bok der de samme påstandene gjentas, stikk i strid med all tilgjengelig dokumentasjon og Fylkeslegens konklusjon. Forfatteren Jon Hustad har, gjennom Saugstad, hatt tilgang til all dokumentasjon i denne saken. Det er ganske uforståelig at man på det grunnlag hevder at motparten ikke har villet uttale seg. At vi i «tolvte time» før bokpresentasjonen valgte å være taus overfor mediene, skyldes at vi regnet med at våre synspunkter ikke ville blitt hørt ved muntlig fremføring når de tidligere ikke var blitt oppfattet ved skriftlig fremføring.