Rett til nødvendig helsehjelp

Brev til redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Takk til Knut Rasmussen, som i Tidsskriftet nr. 8/2006 setter på dagsordenen pasientrettighetsloven § 2-1 (1). Slik jeg forstår Rasmussen, er det bare de sykeste («en svært syk pasientgruppe») som skal ha rett til helsehjelp innen en definert frist. Han går i rette med fagfelter som «med gjennomsnittlig meget lav alvorlighetsgrad hos pasientene opererer med meget høye andeler med rett til nødvendig hjelp».

    Loven opererer bare med to grupper pasienter: De med rett til nødvendig helsehjelp, og pasienter uten slik rett. Lov og forskrift sier ikke noe eksplisitt om grupper som ikke skal ha helsehjelp på det offentliges bekostning. Grensen mot for eksempel ren kosmetisk kirurgi er således uskarp. Kosmetisk kirurgi kan også bety mye for den enkeltes subjektive opplevelse av helse og velvære. Prioriteringsforskriften (2) sier likevel at pasienter som ikke har lovfestet rett til helsehjelp innen en viss frist, også skal ha et tilbud. Det er verdt å merke seg at lovteksten i § 2-1 bruker begrepene «rett til nødvendig helsehjelp» og «rett til helsehjelp» om hverandre. Dette dreier seg om det samme, og er motsatsen til pasienter som ikke har rett til helsehjelp innen en definert frist.

    Dersom vi ser på betingelsene for at en tilstand skal gi pasienten rett til helsehjelp innen en definert frist, er det ikke mye av det vi driver med i spesialisthelsetjenesten som faller utenfor. Prioriteringsforskriftens § 2 er presisert slik: «Med ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet menes at pasientens livskvalitet uten behandling merkbart reduseres som følge av smerte eller lidelse, problemer i forbindelse med vitale livsfunksjoner som for eksempel næringsinntak, eller nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsnivå.» Hvilke tilstander behandler vi som «ubetydelig» nedsetter livskvaliteten, hvor tiltaket ikke forventes å gi nytte og hvor kostnadene ikke står i et rimelig forhold til tiltakets effekt?

    Det er ellers å merke seg at det verken i lov eller forskrift står noe om fristens lengde. Min mening er at det for enkelte tilstander godt kan gis en frist på ett år (for eksempel hørselshjelp til eldre) uten at forutsetningene i loven eller bestemmelsene i forskriften er brutt. En praksis som gir de fleste pasienter rett til (nødvendig) helsehjelp innen en gitt frist, er i samsvar med lov og forskrift, selv om det ikke dreier seg om tradisjonelle alvorlige tilstander og svært syke pasienter. Utfordringen blir derfor først og fremst å prioritere og ordne køen fornuftig og å prøve å finne avgrensning i forhold til oppgaver vi i det offentlige helsevesen (i eller utenfor sykehus) ikke skal drive med. Dette er vanskeligere og viktigere enn å gi pasienter som opplagt skal ha et tilbud, «rett» eller «ikke rett».

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media