Rus og diakoni

Olaf Gjerløw Aasland Om forfatteren
Artikkel

Hamran, Olav

Hagberg, Arne Olav L.

Laahne, Elmer

Himmel og jord i bevegelse

Blå Kors i hundre. 224 s, ill. Oslo: Forlaget Press, 2006. Pris NOK 350

ISBN 82-7547-224-5

Blå Kors er en diakonal organisasjon. Den har som formål:

  1. Å hjelpe mennesker som er i nød på grunn av egen eller andres bruk av rusmidler

  2. Å formidle Guds kjærlighet til menneskene

  3. Å forebygge rusrelaterte problemer knyttet til alkohol og andre avhengighetsskapende stoffer

  4. Å arbeide for å redusere totalforbruket av alkohol

  5. Å arbeide for et narkotikafritt samfunn

  6. Å arbeide for en rusfri livsstil

  7. Å drive tiltak på et høyt faglig nivå

Organisasjonens «virksomhetsidé» er

  1. at virkelig frigjøring for alle mennesker fås gjennom troen på Jesus Kristus

  2. at kristen nestekjærlighet viser seg i forpliktende fellesskap mellom mennesker

  3. at avholdenhet fra rusmidler er et virksomt middel til å bygge dette fellesskapet

  4. at rusfrie miljøer er viktige i samfunnet (1)

Koblingen mellom rusomsorg og kristendom er av gammel dato, og er nok opprinnelig basert på en forestilling om at en rusavhengig person er besatt av demoner. Selv om religiøs omvendelse ikke er noen garanti for rusfrihet, er det mange anekdotiske eksempler på at dette har vært en av de mer effektive måtene å bli kvitt demonene på. Dette er imidlertid en skummel kobling – et tilbakefall kan oppfattes som om man ikke er sterk nok i troen, og nederlaget blir desto større.

Det er det diakonale hjelpemotivet og ikke demonutdrivelse som er viktig for Blå Kors i dag. Diakonien tar sitt utgangspunkt i Jesu omsorg for syke og utstøtte, slik det gjenspeiler seg i fortellingen om den barmhjertige samaritan. Det betyr at de nestekjærlige handlinger som utføres i f.eks. et sykehus, kan bidra til å synliggjøre Guds kjærlighet til menneskene. Medisinsk behandling av god kvalitet er derfor også å forstå som nestekjærlighet (2).

Mens det ordinære helsevesenet etter hvert er blitt tilnærmet kunnskapsbasert og livssynsnøytralt, er rusomsorgen fortsatt mer preget av tro enn av viten. Et slikt faglig etterslep må nok Blå Kors, som en sentral aktør på behandlingsarenaen i Norge, ta sin del av ansvaret for. Men det er tydelig at organisasjonen har hatt en økende vilje og evne til fornyelse. Det som skjedde for ca. 30 år siden, da jeg som medisinsk ansvarlig for en kommunal avrusningsstasjon ble truet med innrapportering til rådet for legeetikk fordi jeg hadde latt noen ansatte ved en Blå Kors-institusjon få en kopi av våre retningslinjer for medikamentell behandling, ville neppe skjedd i dag.

Fornyelsesevnen har også gitt seg utslag i et annerledes festskrift til 100-årsdagen. En historiker med alkohol som spesialområde, en journalist og en profesjonell fotograf ble engasjert, og produktet er blitt både bra og oppsiktsvekkende. Med et rikt bildemateriale, historier om enkeltpersoner og enkeltinstitusjoner, intervjuer og meningsytringer får vi et bilde av Blå Kors som en ungdommelig og sprek 100-åring, med stolte tradisjoner. Særlig imponert ble jeg av bildet av delegasjonen på vei til 50-årsjubileum i Genève i 1928 i to åpne lastebiler!

Som tidligere aktør på arenaen leste jeg med spesiell interesse Hamrans kapittel Mangfoldet, om nyere utvikling innen alkoholpolitikk og alkoholforskning og Blå Kors’ plass i dette bildet. Naturlig nok er han positiv i grunntonen, men jeg savner en mer oppdatert omtale av behandlingsforskningen. Og jeg savner en diskusjon av de mer kontroversielle sidene ved organisasjonens behandlingsideologiske plattform. Når ble f.eks. bestemmelsene om lojalitet til kristen formålsparagraf og totalavhold for ansatte i offentlig finansierte behandlingsinstitusjoner opphevet?

Boken er noe av det beste jeg har sett på området, og kan varmt anbefales!

Anbefalte artikler