Nyhet om ungdomsmedisin

Siren Haugland Om forfatteren
Artikkel

Haavet, Ole Rikard

Ungdomsmedisin

208 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2005. Pris NOK 329

ISBN 82-15 - 00702-3

Ungdomsmedisin er et stort fagfelt internasjonalt, men har ikke vært et prioritert område i klinisk arbeid, forskning eller utdanning av helsepersonell i Norge. Det er derfor viktig, og ambisiøst, å introdusere en norsk bok om ungdomsmedisin. Den er skrevet for legestudenter, fastleger og andre helsearbeidere, og har også foreldre som målgruppe.

Viktige temaer blir tatt opp, og det er en rekke gode kapitler, blant annet om psykisk helse. Boken er lettlest og har stort sett et godt språk. Det hadde vært ønskelig med en oppsummering av nøkkelpunkter i hvert kapittel.

Det er positivt at ressurser og mestring er fremhevet i forhold til unges utvikling. Fysisk aktivitet kunne også ha vært omtalt i denne delen, som en svært godt dokumentert ressurs i forhold til helseproblemer, og et middel for å oppnå mestring.

Svært mange av problemene ungdom opplever er knyttet til familie, jevnaldrende, skolen og samfunnet rundt dem. Litteraturen som viser hvordan forhold i samfunnet påvirker unges helse, kunne derfor ha vært omtalt nærmere. De siste par tiårene har vi for eksempel fått økende dokumentasjon om skolens innvirkning på elevenes helse, både i Norge og i en rekke andre land. Denne forskningen er ikke referert.

Jeg savner også et kapittel med konkrete forslag til hvordan fastlegen kan samarbeide med andre for at unge skal oppleve mestring. I svært mange tilfeller vil etater utenfor helsetjenesten være de viktigste for å sette i gang tiltak, for eksempel skole, PPT og trygdekontor. Samarbeid med familien kunne også ha vært utdypet. Familien er en av de viktigste ressursene unge har. Svært mange foreldre får likevel taushetsplikt som svar når de kontakter hjelpeapparatet. Konkrete eksempler på samarbeid som anerkjenner unges selvstendighet og regler for informasjonsbehandling, kunne ha vært et viktig bidrag.

Min påstand er at et godt samarbeid med personer og etater som er en del av unges hverdag vil være langt viktigere for å identifisere unge med psykiske vansker enn kartlegging av alle 15-åringer, slik det er foreslått at fastlegene kan gjøre. En kartlegging er ressurskrevende, og medfører en rekke etiske problemer. I tillegg er det langt fra sikkert at unge som har store vansker, sender inn slike skjemaer.

Formålet er å gi forskningsbasert informasjon om ungdom. I enkelte av kapitlene burde derfor utsagn som «eg tror», og «jeg synes» erstattes med referanser til forskning. En stor del av boken henviser til redaktørens forskning basert på ungdom i Oslo. Nærmere omtale av utvalg og generaliserbarhet ville ha vært en hjelp for leseren. Det ville ha vært en styrke om flere nasjonale og internasjonale undersøkelser ble referert. Resultater fra oppfølgingsundersøkelser som kan si noe om årsak og virkning burde også ha fått større plass. Det finnes etter hvert flere slike norske studier, og en god oppsummering ble publisert på svensk i 2003. Ungdomsmedisin er introdusert som den eneste av sitt slag i Norden. Jeg savner derfor referanser til Kellys svenske Ungdomsmedicin (1).

Ungdom som søker helsetjenesten har i dag problemer med å bli hørt og sett både hos fastlegen, i spesialisthelsetjenesten og i andre deler av hjelpeapparatet, og mange steder er tjenestene lite tilrettelagt for denne aldersgruppen. Boken formidler viktig kunnskap om ungdom, og kan bidra til økt interesse for denne aldersgruppen blant helsepersonell.

Anbefalte artikler