Flukt og integrasjon

Sverre Varvin Om forfatteren
Artikkel

Mørland, Liv

Flykt, min sønn – flykt!

Wiilkeygiyoow Qax! 194 s. Stavanger: Hertervig forlag, 2006. Pris NOK 149

ISBN 82-92023-96-8

Abdullahi Mohamed Alason forteller om sitt liv som flyktning til Liv Mørland – og til alle som er interessert i å vite hvilket enormt arbeid det er å bli integrert i det norske samfunn. Boken er viktig for dem som arbeider med flyktninger, og jeg vil tro den kan være meget nyttig for oss leger som strever med å forstå våre flyktningpasienter.

Abdullahi kommer fra Somalia. I 1987, 17 år gammel, flyktet han fra begynnende borgerkrig til Norge med 100 dollar i en sigarettpakke. Nå, nesten 20 år senere, er han en velfungerende medborger med familie og arbeid. Årene imellom representerer en reise preget motgang, kamp, sammenbrudd og tap, men det er også en reise med gradvis erobring av det nye og fremmede – en beseiring av kulturelle fordommer, en aktiv innsats for ikke bare å tilpasse seg, men også påvirke og forandre de miljøer han har fungert i. Abdullahis historie viser at integrering ikke er lett. Vi møter først en ung mann som etter asyltidens usikkerhet blir kastet inn i et mindre samfunn på Sørlandet der afrikanere er nye og ukjente. De representerer noe annerledes og skremmende. Det blir en kamp for å overleve som menneske. I første omgang gir han opp og reiser tilbake til usikkerheten i sitt hjemland, men så bestemmer han seg for å prøve igjen. Etter hvert ser vi hvordan en ung gutt blir en moden mann som ikke bare passivt tilpasser seg, men hele tiden aktivt reflekterer over seg selv, sin situasjon og ikke minst nordmenns måte å leve på. Abdullahis historie viser det vi i grunnen vet, men som til tider kommer i bakgrunnen i en situasjon der integrasjon blir sett på som enveiskjøring – vi har noe å lære av dem som kommer til oss fra andre kulturer. Selv fra et så konfliktfylt land som Somalia kan vi lære noe om konfliktløsning, noe Abdullahis klienter nyter godt av i hans arbeid som konfliktmekler.

Liv Mørland lar Abdullahi fortelle. Hun har valgt ut og har bundet sammen hans historie uten å føye egne tanker til, men det er sannsynlig at utvalget også representerer noe av Mørlands eget budskap. Abdullahi fremstår som reflektert, men også i stor grad som en som vil lære bort. Akkurat som vi nordmenn generaliserer og lett tyr til fordommer, ser vi at Abdullahi til tider gjør det samme. Naturlig nok og sannsynligvis i langt mindre grad enn vi gjør i forhold til «de fremmede». Men, kan man spørre, hvordan er det mulig å finne frem i det fremmede uten hele tiden å spørre og lage hypoteser om hvordan de andre er? Abdullahi viser at det er møtet og dialogen som er det viktigste. Han har gitt oss en innsikt i det å være fremmed som er meget verdifull. Boken anbefales.

Anbefalte artikler