Arbeidsmiljøloven og sykehuslegers arbeidssituasjon

Lars Eikvar Om forfatteren
Artikkel

Det er viktig at Legeforeningen kontinuerlig strever etter å sikre legenes arbeidsmiljø fra turnustjenesten til det å være eldste overlege på avdelingen.

Lars Eikvar

Foreningen har et spesielt ansvar for dette da man har inngått sentrale tariffavtaler med utvidede grenser for arbeidstidens lengde og plassering i forhold til arbeidsmiljøloven. De fleste leger på norske sykehus arbeider i fagområder som medfører vakttjeneste, og for det store flertall av norske sykehusleger vil hele yrkeslivet være preget av denne arbeidsformen.

Under turnustjenesten og i tilstedevaktsordningene under spesialistutdanningen er det å ha vakt fortsatt preget av lange arbeidsøkter med omfattende og ofte uoversiktlige ansvarsoppgaver og varierende og uforutsigbar arbeidsbelastning. Utviklingen går dessverre fra vondt til verre, med økende arbeidspress. Den medisinske utvikling krever raskere og mer omfattende innsats i vaktsituasjonen, samtidig som økt produksjon generelt også medfører økt behov for oppfølging på vaktene.

Vaktperioden på sykehuset skal avløses av en friperiode. For enkelte assistentleger og for nærmest samtlige overleger med vakttjeneste er situasjonen imidlertid annerledes. Deres vakttjeneste innebærer en vesentlig forlenget arbeidsdag som strekker seg langt ut over begrepet alminnelig arbeidstid, og som etterfølges av en hjemmevaktsituasjon. Ved hjemmevakt er det er krav til å være umiddelbart tilgjengelig for konsultering og å kunne returnere til sykehuset på meget kort tid. Slik sikres pasientene øyeblikkelig hjelp til alle døgnets tider. Leger under spesialistutdanning får under trygg veiledning nødvendig erfaring i å gi øyeblikkelig hjelp. Pasientene får overordnet oppfølging av samme erfarne spesialist over perioder som strekker seg langt utover arbeidsmiljølovens grenser.

Nyere forskning har tydelig vist at utvidede arbeidsøkter kan ha negative konsekvenser både for arbeidstakerens helse og for kvaliteten av det arbeidet som utføres. Planlegging og drift av norske sykehus vil i økende grad stille krav til gode kompromisser mellom behovet for tilgang på kompetanse og behovet for forsvarlig organisering av arbeidet. Det er derfor avgjørende at både myndigheter, arbeidsgivere og Legeforeningen skaffer seg mer kompetanse og legger nødvendig innsats i å gjennomgå de avtaler som inngås, hvordan disse forvaltes og hvordan de virker inn på arbeidsmiljøet for legene og på kvaliteten av helsetjenestene i sykehusene.

Anbefalte artikler