Arbeidsmiljøet for leger i statlige virksomheter

Gunnar Skipenes Om forfatteren
Artikkel

God tilrettelegging for etter- og videreutdanning er helt vesentlig også for legene som er ansatt i statlige arbeidsplasser utenom foretakene.

Gunnar Skipenes

Det vil ha betydning både for å rekruttere – og for å beholde – viktig fagkompetanse i disse virksomhetene, og vil gi større seighet og kontinuitet i virksomhetene. I vårt forhandlingsarbeid må det være viktig at vi ivaretar dette aspektet for medlemmer som ikke alltid har samme daglige tilgang til et rikt medisinsk fagmiljø, og hvor tradisjon og kultur for spesialisering og videreutdanning ikke står like sterkt som i sykehusene.

Legeforeningen har nærmere 900 medlemmer som er ansatt i statlige stillinger utenfor helseforetakene. Det gjelder våre medlemmer i direktorat, tilsyn, universiteter, statlige institutter, folketrygden, Forsvaret m.fl. Disse arbeidsplassene er svært ulikartede. Enkelte steder utgjør legene en arbeidstakergruppe av betydelig størrelse, men det som imidlertid kjennetegner situasjonen til svært mange – til forskjell fra f.eks. foretakene – er at de er ansatt som enkeltleger i en arbeidsstokk dominert av andre arbeidstakergrupper. Dette får konsekvenser både for tilhørighetsfølelse til et fagmiljø, og for posisjon og styrke i en forhandlingssituasjon.

Akademikerne har en klar strategi for å etablere lokale forhandlinger som en hovedarena for medlemmenes forhandlingsinnsats. Dette kan sikkert gi gode uttellinger for mange. Erfaringer med en relativt liten pott avsatt til lokale forhandlinger, kombinert med at mange leger «konkurrerer» med antallsmessig tyngre arbeidstakergrupper, har likevel vært årsak til frustrasjon. I noen situasjoner vil man kunne oppnå økt forhandlingsstyrke ved å samarbeide/alliere seg med medlemmer eller tillitsvalgte fra andre Akademikerforeninger.

I skrivende stund gir det grunn til en viss optimisme at staten har gitt signaler om at tilstrekkelige og økte midler skal avsettes til lokale forhandlinger, slik at det faktisk blir noe å forhandle om. De lokale forhandlingene ønskes også gitt større forutsigbarhet, ved at virksomhetene i god nok tid avsetter de nødvendige midler til den lokale forhandlingspotten.

Vi er kjent med at avtalt arbeidstidsordning og arbeidsbelastning har vært under press i enkelte virksomheter. I tillegg til å benytte tillitsvalgte, har legene flere steder et potensiale for i større grad å spille på verneombud og arbeidsmiljøutvalg i denne type HMS-saker. Arbeidstilsynets kampanje «God vakt» i helseforetakene har bl.a. satt søkelys på balansen mellom ressurser og oppgaver. Dette perspektivet må vi også ha med oss hva gjelder annen type legevirksomhet. Vi skal ikke la et utilbørlig press gå på bekostning av egen eller pasientenes helse eller sikkerhet!

Anbefalte artikler