Rådet for legeetikk, rottegift, inhabilitet og sitatfusk

Sverre E. Kjeldsen Om forfatteren
Artikkel

Per Helge Måseide polemiserer i Tidsskriftet nr. 7/2006 mot Rådet for legeetikk for at de har kommet med kritikk av meg for at jeg ikke kontrollerte hvordan jeg ble gjengitt i Dagbladet 11.2. 2004 i den såkalte tiazidsaken (1). I sitt tilsvar skriver Jo Telje på vegne av rådet: «Den aktuelle saken viser jo nettopp at journalisten har feiltolket og spisset et utsagn som Kjeldsen sier han ikke fikk endret» (2).

Det er faktisk verre enn det. I et innlegg i Tidsskriftet nr. 5/2006 refererte jeg det meningsløse sitatet som jeg ble konfrontert med av Dagbladet: «Vanndrivende medisin er veldig bra brukt i små doser og sammen med andre medisiner. Når rotter får i seg det vanndrivende medikamentet Marevan, blir blodet deres så tynt at de blør i hjel» (3). Dagbladets journalist har selv åpnet for at avisen bevisst unnlot å korrigere denne totale misforståelsen (4) (slik at de hadde et sensasjonsoppslag; min tilføyelse). I alle fall ble Rådet for legeetikk av meg konfrontert med alle detaljer i disse sitatene, inkludert Dagbladets vurderinger, og valgte på tross av dette å kritisere meg (1). For rådet spilte det med andre ord ingen rolle hva jeg hadde sagt eller ikke. Jeg ble i etterkant oppmerksom på og påpekte at rådet, inkludert Jo Telje, arbeidet under inhabil ledelse (5), dvs. at rådets ledelse hadde klare bånd til innklagerne i denne saken. Saken har altså lite å gjøre med uoppmerksomhet fra min side (2), muligens noe med sitatfusk (4), men nå mest med uryddig opptreden av Jo Telje og Rådet for legeetikk (2, 5). Jeg føler at jeg fortjener en uforbeholden unnskyldning – så kan kanskje tilliten gjenopprettes og Rådet for legeetikk fremstå med rent mel i posen.

Anbefalte artikler