Posttraumatisk stresslidelse og smerter

Robin Holtedahl Om forfatteren
Artikkel

I en artikkel i Tidsskriftet nr. 5/2006 drøfter Solveig Dahl og medarbeidere forholdet mellom traumatisering og smerter hos en gruppe flyktninger som var blitt henvist til (daværende) Psykososialt senter for flyktninger (1). Et hovedfunn i deres studie var en signifikant sammenheng mellom sterke kroniske smerter og posttraumatisk stresslidelse (PTSD), mens det ikke var sammenheng mellom smerter og type/antall traumatiske hendelser. Det hjelper imidlertid lite med statistisk signifikans når man ikke vet noe om de 60 % som ikke deltok i undersøkelsen. Forfatterne medgir i diskusjonsavsnittet noe usikkerhet om resultatet, men velger i sammendraget å la konklusjonen stå uten forbehold.

Følgende forhold forblir ubesvart i artikkelen: Hvor lang tid gikk det mellom traumatiseringen og etterundersøkelsen? Var det korrelasjon mellom traumegrad og grad av posttraumatisk stresslidelse? Benyttet man språklig og kulturelt validerte HTQ-versjoner? Var tolkene opplært i bruken av spørreskjemaet? Kan respondentene ha vært redde for konsekvensene av ikke å svare «riktig», for eksempel tap av behandlingstilbud, trygdeytelser eller oppholdstillatelse? Kan gjenkallingen av tidligere traumeopplevelser ha vært påvirket av psykisk labilitet eller av vikarierende motiver? Forfatterne drøfter heller ikke validitetsproblemene knyttet til begrepet posttraumatisk stresslidelse.

I min befatning med flyktninger og asylsøkere med muskel- og skjelettplager fremkommer det relativt sjelden traumatiske hendelser med elementer av opplevd helse- eller livsfare, selv om omstendighetene omkring flukten kan ha vært dramatiske nok. Likevel er smerter i ulike former deres dominerende helseproblem, oftest med en eskalerende utvikling mange år etter migrasjon. Deres beretninger dreier seg i liten grad om hendelser før og under migrasjonsfasen, men først og fremst her-og-nå-situasjonen knyttet til usikkerhet om oppholdstillatelse, tilpasningsproblemer, dårlig økonomi, problemer på arbeidsmarkedet, sykdom i familien, bekymring for familien i hjemlandet osv. Kan det tenkes at de symptomer man har fanget opp, gjenspeiler personlighetstrekk og sårbarhetsfaktorer som var til stede før migrasjon, eller de mer uspesifikke psykososiale belastninger som mange flyktninger sliter med i postmigrasjonsfasen? Forfatternes funn av at arbeidsevne var korrelert med mindre smerter, kan tolkes som at meningsfullt arbeid ofte er nøkkelen til en bedre fysisk og psykisk helse.

Traumekriteriene for posttraumatisk stresslidelse er nå betydelig utvidet, men grunnlaget for PTSD-begrepet er omdiskutert. Et hovedskille i debatten går på hvorvidt lidelsen kan betraktes som allmenngyldig og kulturelt nøytral eller om den representerer en sosial konstruksjon, sprunget ut av den interaktive prosessen mellom individ og samfunn, påvirkbar av den kulturelle kontekst og de rådende normer for hva som representerer «akseptabel» funksjonssvikt. Kan det tenkes at vi, i vår higen etter å rette opp uretten, ender opp i en stereotypi, der de traumatiserte «ofrenes» eneste håp ligger i at traumeopplevelsene blir bearbeidet av det profesjonelle hjelpeapparat?

Anbefalte artikler