Hvordan blir man en god veileder?

Erlend Hem Om forfatteren

Delamont, Sara

Atkinson, Paul

Parry, Odette

Supervising the doctorate

A guide to success. 2. utg. 220 s, tab. Maidenhead: Open University Press, 2005. Pris GBP 20

ISBN 0-335-21263-8

«Det er en underlig mangel på samsvar mellom veiledningens betydning og det som finnes av skriftlige erfaringer og råd,» hevdet Even Lærum & Per Fugelli i 1990 (1). Utsagnet er fortsatt gyldig. Egentlig bør undringen være større i dag, ettersom doktorgradsutdanningen er blitt nettopp det – en utdanning – stadig mer formalisert og strømlinjeformet. Tidligere var veiledernes rolle nesten ikke omtalt. I løpet av de siste årene er den blitt tydelig presisert. Nå står det i doktorgradsforskriften «Veileder skal», med etterfølgende åtte kulepunkter (2). Men hvordan blir man en god veileder? Eventuelt: Er dette noe å mase med?

I en evaluering av doktorgradsprogrammet ved Det medisinske fakultet i Oslo ble både stipendiater og hovedveiledere spurt om sine erfaringer (3). Blant veilederne var det vanligste ankepunktet at stipendiaten ikke var tilstrekkelig engasjert i oppgaven, mens stipendiatene klaget over sporadisk og uregelmessig veiledning, manglende engasjement hos veileder og personlige problemer i forhold til veileder. Det er mulig å mislykkes.

I en ny bok loves vi en guide til suksess. Forfatterne er tre engelske samfunnsforskere som gjennom 12 kapitler forsøker å gi leseren «everything you ever wanted to know about doctoral supervision but were afraid to ask». Hvorfor man skulle være redd for å spørre om noe i denne sammenhengen, forblir uklart. Målgruppen er først og fremst den ferske veileder. Boken følger gangen i en forskningsoppgave fra start til mål, der målet er en Ph.D.-avhandling. Teksten er spekket med vignetter med ulike praktiske problemstillinger.

Min viktigste innvendig mot boken er at jeg ikke fikk noen nye ideer til min egen veiledning. Den burde dessuten vært kortere. Gitt målgruppen er det ingen grunn til å beskrive hvordan man gjør for eksempel et litteratursøk. Her finnes altfor mye stoff som hører hjemme, og er bedre beskrevet, i håndbøker i forskningsmetode og skriveteknikk. Referanserammen er engelsk. Forfatterne skriver om for eksempel M.Phil., Eng.D. og Ed.D. eller at et av forskerrekruttens problemer kan være fattigdom, som bl.a. kan innebære problemer med mat og klær. Ingen av de mange eksemplene er hentet fra medisin eller helsefag. Jeg tror det er behov for en ny norsk bok om forskningsveiledning. Noen burde føle seg kallet.

1

Lærum E, Fugelli P. Forskningsveiledning. Oslo: Universitetsforlaget, 1990.

3

Hem E, Ekeberg Ø, Blomhoff HK et al. Evaluering av doktorgradsprogrammet ved Det medisinske fakultet i Oslo 1993–98 Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 2012–6.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler