Skrift i huden – en selvskader forteller

Finn Skårderud Om forfatteren

Åkerman, Sofia

Sebrapiken

247 s. Oslo: Humanist forlag, 2005. Pris NOK 268

ISBN 82-92622-07-1

Dette er en ung kvinnes selvbiografiske beretning om mange år med alvorlig selvskading og anorexia nervosa. Boken omfatter vanskelige ungdomsår, der mye tid ble tilbrakt i psykiatriske avdelinger både frivillig og som tvangsinnlagt. Den er skrevet ut fra posisjonen til den som har kommet seg gjennom selvdestruktiviteten, og har slik sett en happy end.

Boken er dels forfatterens forsøk på å forstå seg selv og sin egen historie, men ikke minst er den et forsøk på å formidle til andre hvordan «den håpløse pasientens» subjektive virkelighet kan fortone seg. Dette kan være en meget nyttig tekst for en humanistisk legepraksis, fordi den insisterende minner om at bak observerbare medisinske symptomer finnes det hos barnet Sofia en monstrøs angst som er av eksistensiell, emosjonell og relasjonell karakter. Og boken er påtrengende aktuell gjennom de siste årenes økte synlighet av selvskading, ikke minst hos jenter med og uten spiseforstyrrelser.

Forfatteren Sofia er en illustrasjon på Jean Paul Sartres utsagn om at «helvete er de andre». Hun opplever seg som et overfølsomt individ som strekker seg etter å bli innlemmet i fellesskapene. Men hun evner ikke og våger ikke nok. Hun har en sterk skamfølelse og et dårlig selvbilde. Å nærme seg de andre fortoner seg for Sofia som risikoen for å bli utsatt for en serie avvisninger. Paradoksalt, men meget velkjent fra arbeidet med unge og voksne med slike dramatiske symptomer, blir sulten, selvskaden og sårene en slags trygg verden. Smerten er velkjent og forutsigbar inntil det utmattende.

Sofia jakter desperat på en tilknytning, men gjennom sine symptomer hemmer hun også andres – foreldre, venners og behandleres – muligheter for å nærme seg henne. Symptomene blir som et vanvittig kroppsteater som stjeler oppmerksomheten fra hva det egentlig handler om, dvs. hennes ensomhet og hjelpeløshet. Alle er som fanget: Ønsket er relasjon, men symptomenes dramatikk står i veien. Behandlere trapper opp tvangstiltakene.

Det er til ettertanke for oss leger og behandlere at det i boken finnes mange som forholder seg til symptomenes støy, men få som er nysgjerrige nok til å se gjennom de ytre dramaene og forsøker å lage en relasjon til den desperate lille jenta bakenfor. Boken kan forhåpentligvis bidra til vår interesse for den vanskelige pasientens egen versjon; og at vi i arbeidet med så dramatiske fenomener sjelden kommer særlig vei uten et minimum av terapeutisk relasjon.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler