Reise i institusjonene

Jon Geir Høyersten Om forfatteren
Artikkel

Jægtnes, Thor Eric Vågen

En reise i egen sykdom

Et vindu mot en psykiatrisk pasients hverdag. 112 s. Stavanger: Hertervig forlag, 2005. Pris NOK 149

ISBN 82-92023-90-9

Boken er første utgivelse i en ny serie kalt Psyk Opp Spesial. Ifølge forlaget vil utgivelsene «ha brukererfaringene i fokus». Forfatteren presenterer seg selv som en 34 år gammel mann som i barnealder har fått AD/HD-diagnose, som voksen paranoid schizofreni. Det er knapt noe i boken som gir leseren innblikk i hvorfor slike diagnoser er blitt stilt. Om man forventet innblikk i og formidling av et ungt psykotisk menneskes innerverden i dens mangslungne fasetter, blir man nok skuffet. Boken, som søsteren Hilde Susan Jægtnes har hjulpet til med å redigere, har en retrospektiv erindringsform. Den dekker hovedsakelig de siste 15 – 16 år av hans liv, og er i beretterform og holdning til verdens tilskikkelser ikke helt ulik tenåringsdagbøker, om enn med noe flere bevisste språklige kvaliteter.

Det som kan sies å være bokens hovedbudskap, er at ikke alle sider ved et ungt menneske med alvorlig psykisk lidelse representerer eller avspeiler psykosen. Teksten fremhever – og søker mot – det alminnelige, det hverdagslige, den normale dimensjon. Det er dagliglivet innenfor de forskjellige institusjoner og avdelinger som er tema. Skjønt – «helt normalt»? Vi får for det ene servert nokså velkjente ungdomsutskeielser og utagering i form av drikketurer og kalaser, småtyverier, gjerne som resultat av kjedsomhet og manglende beskjeftigelse. Noe mindre alminnelig blir losji i fyllearresten, litt drapstrusler og overfall på personalet, rasert inventar, brannstifting og så de mange selvmordsforsøk. Alt skildres i samme tonefall, av en ung, oftest hjelpeløst fortvilet mann, som registrerer allehånde situasjoner og omstendigheter som nærmest «sånt som hender», og dét på en ukunstlet og usentimental måte. Det er ikke tankevekkende refleksjoner som møter leseren, som nok stort sett verken vil sitte beveget eller rystet tilbake etter lesingen.

Men enkelte, småpussige, kanskje delvis ufrivillig sorgmuntre formuleringer gir boken et litt egenartet liv: «Jeg har hatt dårlig stedssans, og en ekstremt utviklet rettferdighetssans», «Jeg sluttet å telle antall pasienter som begikk selvmord da jeg kom til 10», «Han hadde visst som hobby å bokstavelig talt sette kniven i strupen på folk han var sinna på (…) jeg skjønte ikke hvorfor han var der når han var sånn». «Vi kranglet nesten aldri, og det var skremmende.»

Et stille, alvorlig og utvetydig budskap til all evinnelig omorganisering og nedbygging i dagens psykiatri, er det når han «(…) var vitne til den mest udemokratiske avgjørelsen i Blakstads historie, nemlig at jeg og flere andre pasienter skulle miste de to miljøkontaktene våre. (…) De to viktigste støttebrikkene mine skulle rives bort fra meg.»

Det burde ikke forringe bokens betydning om terapeuter av varierende bakgrunn neppe vil ha så mye å vokse på gjennom en bok som dette. Det må være vel ambisiøst av forlaget å mene at den foreliggende boken kan gjøre oss til «litt mer forståelsesfulle medmennesker eller litt bedre terapeuter». Målgruppen vil nok rimeligvis være pårørende og «brukergruppen» i vid forstand.

Anbefalte artikler