Kommer gamledoktoren tilbake?

Øivind Larsen Om forfatteren
Artikkel

Lærum, Ole Didrik

Gamledoktoren forteller

201 s, ill. Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2005. Pris NOK 248

ISBN 82-419-0395-2

Ole Didrik Lærum, med bakgrunn som patologiprofessor og universitetsrektor i Bergen, nå også som æresdoktor ved Københavns Universitet og præses i Det Norske Videnskaps-Akademi, har sterke bånd til fortidens allmennlegepraksis i Norge. Han kommer fra en legefamilie på Voss, der han selv også bor, og hans sans for historie og tradisjoner har gjort at hans eget hjem faktisk er et museum som dekker den perioden i norsk medisin da doktoren ofte fungerte som en slags krumtapp i det norske lokalsamfunn, ikke bare når det gjaldt medisin og helse. Lærum har også samlet inn mye materiale om eldre leger og deres virksomhet, så det er et rikt tilfang av stoff han har hatt som utgangspunkt for å skrive den foreliggende bok.

Gamledoktoren forteller er spekket med livshistorier og konkrete detaljer om norske allmennlegers liv og virke. Vi hører om legepraksis som familiebedrift, der ektefellens tilstedeværelse, engasjement og bidrag var en forutsetning. Vi hører også om legepraksis som et meget risikofylt yrke, både når det gjaldt ulykker under sykebesøk og smitte med farlige infeksjoner. Den yrkesbetingede sosiale usikkerheten kommer også godt frem: Hva skjedde med legefamilien videre dersom doktoren ble borte på sjøen? Den foreliggende bok supplerer på denne måten andre historiske arbeider som er mer innrettet mot de store linjene i legestandens og helsevesenets utvikling, og er således et verdifullt tilskudd til den historiske litteraturen på området. Illustrasjoner, litteraturliste og registre er gode.

Det er en innebygd fare ved å skrive en bok som denne. Det kan lett bli rendyrkede heltehistorier, spesielt hvis utgangspunktet er nekrologer, erindringer eller biografier. Lærum har unngått dette, dels gjennom fremstillingsformen, dels ved å sette gamledoktoren inn i sin historiske kontekst. Han uttrykker også ganske klart at den legerollen gamledoktoren innehadde, ikke finnes mer. Den vil heller ikke komme tilbake, fordi medisinen, helseomsorgen og hele samfunnet har forandret seg. Gamledoktoren endte som statist, sier Lærum tørt på side 183.

I samme åndedrag reiser han imidlertid spørsmålet om innføringen av fastlegeordningen kan ses som en slags gjenopplivning av gamledoktorens legerolle. Leserens første tanke kan være at ja, slik er det jo. De etterfølgende tanker vil imidlertid sannsynligvis være mer tvilende. Lærum lar også spørsmålet langt på vei henge i luften.

Det er ganske klart og vel dokumentert i både denne og i andre medisinsk-historiske fremstillinger at tre egenskaper var sterkt utviklet hos mange av fortidens allmennleger: En tøff holdning til å ha et strabasiøst liv, en dypt internalisert medisinsk kallstanke, foruten en utpreget vilje til å engasjere seg på generelt grunnlag i det samfunnet de levde i. Det er mulig at lokalsamfunnenes forventninger til allmennlegen enkelte steder er slik i dag også, men det er mer usikkert om de som rekrutteres til legeyrket i dag, styres av de samme rolleforventningene.

Denne anmelders konklusjon: Ole Didrik Lærums bok om gamledoktoren fortjener å leses av mange kolleger – av de eldre som kanskje får minner vekket til live, men ikke minst av de yngre som her bør finne noe å tenke på.

Anbefalte artikler