Antipsykiatrisk asylhistorie

Per Sundby Om forfatteren
Artikkel

Steen, Thorvald

Asylet

Gaustad sykehus 150 år. 293 s. Oslo: Aschehoug, 2005. Pris NOK 329

ISBN 82-03-23210-8

Denne boken er den femte i rekken av beretninger om Gaustads 150-årige historie. Kanskje det er forklaringen på at dens lite balanserte tilbakeblikk mest dveler ved etterkrigstidens to «skandaleepisoder»: lobotomiterapiene og Juklerød-saken.

De 12 forfatterne omfatter to historikere, som presenterer bokens mest balanserte bidrag, og tre kliniske psykiatere som streifer inn på diskrepansen mellom idealer og realiteter i psykiatrien. En av disse berømmer for øvrig sykehusets medisinske ledelse for sitt faglige vidsyn – den samme ledelse som andre bidragsytere gir det glatte lag for dens befatning med Juklerød-saken.

De mest aggressive og kritiske kapitler om «asylets» moderne sosiale apparisjon er skrevet av hovedredaktøren, som er forhenværende pleier, av en journalist, som har fått tilgang til Juklerød-journalens detaljer, av to som også har tidligere pleiererfaring og av to med omfattende egne pasienterfaringer, riktig nok fra andre «asyl» enn Gaustad.

Andre av bokens bidragsytere er forfattere med kriminologisk og filosofisk bakgrunn. De problematiserer asylpsykiatriens sosialt kontrollerende funksjoner i slike kritiske vendinger som er velkjente og typiske for disse overindividuelle sosiale vitenskaper.

I de innledende kapitlene beskrives asylets tilblivelseshistorie, med pionerene Frederik Holst (1791 – 1871), Herman Wedel Major (1814 – 54) og første overlege Ole Rømer Sandberg (1811 – 83). Det blir en beretning som spenner fra den overoptimistiske «moral treatment»-perioden med dens ambisjoner om å grave frem fra folkedypet og helbrede de bortgjemte «gale», til asylomsorgens etter hvert kritisk bedømte befatning med de samme og nå «sindsyge»-betegnede grupper. De mange terapier som senere har kommet og gått ved sykehuset, er lite berørt, selv om også disse har vært kontroversielle. Det gjelder f.eks. sovekurer, ulike typer av elektrosjokkbehandling, insulinkomabehandling, og også den medikamentelle behandling med ataraksika og antidepressiver. Som kjent har heller ikke den initialt lovpriste medikamentelle behandling i psykiatrien senere gått fri for kritisk saumfaring, uten at denne etterpåklokskapen her kan sammenliknes med den lobotomiterapien i denne boken har gitt opphav til, med spesiell adresse til Gaustad sykehus.

Det man savner i bokens samlede fremstilling, er en mindre forbeholden beskrivelse av Gaustad asyls ledende rolle i tungpsykiatriens utvikling i Norge. Sykehuset var faktisk førende i mesteparten av 150-årsperioden når det gjaldt å avstå fra bruk av individuelle tvangsmidler som remmer og tvangstrøyer, og var også tidlig ute med innføring av arbeidsterapi og åpne avdelinger.

Man leter også forgjeves etter påpekning av at det var uenighet om lobotomiens berettigelse også innenfor sykehusets murer. Blant annet nektet overlege Johan Bremer (1908 – 93) i 1950-årene enhver befatning med slik kirurgisk behandling. I det hele tatt er sykehusets kvinneside og dens liberale hovedpreg kommet påfallende i skyggen av den negative fremstilling av etterkrigsårenes virksomhet på mannssiden. Sykehusets pionerinnsats innen forskning om nye psykiatriske sykdomsbilder, og om psykosenes epidemiologi og langtidsforløp er også forbigått i taushet.

For denne anmelder, som har erfaring som lege ved sykehuset i 1950- og 60-årene, oppleves Asylet som en lite balansert historisk beskrivelse. Utslag av tidens vanlige antipsykiatriske holdninger kan anes altfor tydelig bak mange av kapitlene. Lite av det som boken behandler, er relatert til de stadig sprikende vurderingene av den psykiatriske terapi og omsorg. Psykiatrien er blitt de uløste moderne velferdsproblemenes terapeutiske frelsesinstrument og opinionsmessige syndebukk, posisjoner som ikke er lette å forlike.

Det er lettvint å bruke bruddstykker av det 150-årige sosiale liv og de terapeutiske eksperimenter ved Gaustad sykehus som skyteskive for psykiatriens stadig uløste problemer og uinnfridde forventninger. Egentlig er det bare bokens to historiske kapitler som virker balanserte og lite preget av personlige kjepphester.

150-årsjubileet ved Gaustad sykehus hadde fortjent en mer balansert fremstilling også av den siste tredel av sin lange funksjonsperiode.

Anbefalte artikler