Nyttig bok om schizofreni

Einar Kringlen Om forfatteren
Artikkel

Rund, Bjørn Rishovd

Schizofreni

332 s, tab, ill. Stavanger: Hertervig Forlag, 2005. Pris NOK 299

ISBN 82-92023-91-7

I løpet av de siste 60 – 70 år har man sett store endringer i synet på schizofreniene. Frem til 1950-årene ble sykdommen betraktet som en i overveiende grad arvelig lidelse, mens miljømessige komponenter i stigende grad ble fremhevet i 1960- og 70-årene. Fra 1980 omtales schizofreni stadig oftere som en genetisk lidelse, og uheldige familieforhold og ytre påkjenninger blir sjelden nevnt.

På denne bakgrunn vil mange fagfolk åpne denne boken med spenning. Hva er den nye dokumentasjonen for den antatt massive genetiske komponent? Og hva kan de nye bildeteknikkene bidra med?

Artikkelen om schizofreni og genetikk av Ole Andreassen & Vidar Steen, for øvrig en av bokens beste, er klar, oversiktlig og pedagogisk, med bl.a. forklaring av vanskelige begreper. At arvelige faktorer er viktige, er godt dokumentert, men er «arveligheten» 80 %? Dette er en antakelse, basert på kliniske utvalg av tvillinger der man har en tendens til å overvurdere betydningen av genetiske forhold. Dessuten har man ikke tatt hensyn til resultater fra adopsjonsforskning og studier av voksne barn av to schizofrene foreldre. Molekylærbiologien har gjort store fremskritt gjennom de siste 20 år, men for schizofreniene er resultatene ikke imponerende. Den arvelige disposisjon er åpenbart knyttet til flere gener, hver med liten risiko. Dessuten synes mange av de genetiske markørene å gi økt risiko også for bipolar lidelse. Forfatternes optimisme når det gjelder fremtidens forskning må tas med en klype salt, for, som de selv sier, har molekylærgenetikkens bidrag på dette felt hittil vært ganske begrenset.

Hva med hjernemorfologien og den kognitive funksjonen hos schizofrene? Ragnar Nesvåg & Ingrid Agartz skriver nøkternt om MR-funn, og fremhever at forstørrede ventrikler er det mest konsistente. Men langt fra alle schizofrene har forstørrede ventrikler, og oftest er hjerneforandringene uspesifikke og subtile. I en mer komplisert artikkel om funksjonell MR (fMRI) forteller Kenneth Hugdahl & Karsten Specht om en interessant undersøkelse av schizofrene der manglende frontal aktivering ble kompensert med overaktivering av parietale deler av hjernen. Imidlertid finner man det samme hos en del deprimerte personer hvis de utsettes for samme prøver, noe som tyder på at prefrontal aktivering ikke er unikt for schizofrene.

Boken inneholder for øvrig opplysende artikler om rus og psykose av Ingrid Melle & Petter Andreas Ringen og om tidlig intervensjon ved schizofreni av Tor Larsen. Dessuten er det en rekke artikler som viser at det i alle fall teoretisk er mulig å angripe terapeutisk den kognitive svikt som mange schizofrene pasienter plages av. Jan Olav Johannessen har ikke vært på høyden med sin artikkel om klinisk bilde og utbredelse. Forskjellen i insidenstall for Oslo og Rogaland virker urimelig (trykkfeil?). Merkelig nok nevner han ikke studiene til Harrison og medarbeidere fra Nottingham, der man fant ekstremt høye rater for schizofreni i den vestindiske populasjonen. Noe pussig er også hans avsnitt om tvillingforskning. Jeg enig med redaktøren, som i sitt historiske kapittel hevder at behandlingen av schizofrene er blitt bedre med årene, til tross for at det ikke har vært store fremskritt i kunnskap og innsikt etter 1960- og 70-årene.

Har redaktøren lyktes med sitt prosjekt? Bare delvis. Boken inneholder mye interessant og nyttig stoff, men den er ujevn og kunne ha trengt en strammere redigering. En rekke artikler, særlig de som behandler kognitive forstyrrelser, kunne også med fordel ha blitt komprimert til et par stykker. Nå blir det mye overlapping, noe man må forvente med så mange forfattere. For klinikere ville det sikkert også vært nyttig med noen kasuistiske fortellinger med eksempler fra psykologisk behandling. Teori er én ting – hvordan det skal gjøres i praksis en annen.

Anbefalte artikler