Respiratorbehandling av pasienter med amyotrofisk lateralsklerose

Ikke aktiv dødshjelp

Rådet finner at de hensynene som ble vektlagt i spørsmålet over også er relevante i de tilfellene der pasienten er fullt bevisst, og selv ikke lenger vil motta respiratorbehandling. De etiske regler for leger, Kapittel 1 § 2, pålegger legen å «ivareta den enkelte pasients interesse og integritet». Å tvinge en pasient til å være lenket til respirator mot sin vilje, vil etter rådets oppfatning være et brudd med dette påbud. Rådet har forståelse for at de leger som skal foreta selve frakoblingen, finner dette emosjonelt og etisk vanskelig. Det kan være at den legen som har startet behandlingen, ikke er den samme som skal avslutte den. Dette gjør det ekstra vanskelig, fordi den legen som kommer inn ved avslutningen, ikke har vært med i hele prosessen. Å ha en dokumentasjon om pasientens kompetente ønske, er en viktig hjelp her.

Avslutning av respiratorbehandlingen medfører at pasienten dør. Dette kan forveksles med aktiv dødshjelp eller assistert suicid. Imidlertid sier § 5 i kapittel 1 av våre etiske regler: «Legen må ved livets avslutning vise respekt for pasientens selvbestemmelsrett. … Å avslutte eller ikke sette i gang hensiktsløs behandling, er ikke å regne som aktiv dødhjelp». I dette tilfellet, er det pasientens grunnsykdom, ALS, som er dødårsaken. Den medisinske behandlingen har forlenget livet utover et «naturlig» dødstidspunkt. Ved assistert suicid og eutanasi blir livet forkortet i forhold til et naturlig forløp av sykdommen (1). Å definere hva som er hensiktsløs behandling, kan være vanskelig. Imidlertid er en beslutningskompetent pasient den som kan og skal bestemme hva som ikke lenger oppleves å ha noen hensikt. Ingen bør kunne påtvinges medisinsk behandling som trekker ut dødsprosessen når livet ikke lenger har noen mening. Når pasienten har kommet til et slikt punkt, er det legens oppgave å støtte pasient og pårørende slik at avslutningen blir best mulig for alle parter.