Vil den nye strategien bli iverksatt?
Selv om helsetjenester for mødre og barn blir anerkjent som et offentlig ansvar, innser WHO at myndighetene i mange land unnlater å ta konsekvensen av dette. Derfor foreslår organisasjonen at myndighetene skal etablere partnerskap med familier og ideelle organisasjoner. Med en slik kontinuitet i helsetjenestene for mødre og barn hvor primær- og sekundærhelsetjenester skal være integrert, kan det imidlertid være uklart hvem som er ansvarlig: internasjonale organisasjoner, nasjonale myndigheter eller det sivile samfunn? Kina, med sin omfattende omlegging mot økt økonomisk vekst og markedsøkonomi, står overfor særlige utfordringer hvis man skal unngå de enorme negative helsekonsekvensene vi husker fra Øst-Europa for noen år siden. I Kina kan ikke økonomisk vekst og det sivile samfunn alene sikre at helsetilstanden i hele befolkningen vil nyte godt av en slik utvikling (20).
WHO hevder også at nyfødtes helseproblemer bør vektlegges for å etablere større grad av kontinuitet i omsorgen: Fra seksualopplysning blant ungdom til svangerskap, fødsel og barndom. Dette vil bryte opp barrierene mellom programmer som retter seg mot henholdsvis mødre, nyfødte og barn, og er en ny politikk som kan ha betydning for å redusere dødeligheten ytterligere. Bellagio-gruppen har publisert en serie artikler i The Lancet forut for rapporten, der de legger vekt på de faktorene som gjør at nyfødte overlever inn i barndommen (21). Det er likevel usikkert om mange land med ulike forutsetninger for omsorg vil ha ressurser til å gjennomføre en slik endring. Den nye strategien kan være god for de landene som har oppnådd mye og som har en stabil infrastruktur for helsetjenester, men urealistisk i land som mangler grunnleggende helsetjenester, slik som for eksempel Malawi.
For å sikre at alle familier får tilgang på helsetjenester foreslår WHO at myndighetene bør øke oppbyggingen av integrerte og effektive helsetjenestesystemer. Samtidig foreslås det at det bør bli en nasjonalt prioritert oppgave å sikre tilstrekkelig tilgang på helsepersonell. Dette forutsetter stabile sosiale miljøer, nasjonal økonomisk utvikling og sunne helsetjenestesystemer uten korrupsjon. Det er nødvendig med en sterk stat for å bygge nasjonale mekanismer for helsefinansiering som i mindre grad er basert på direkte brukerbetaling og mer på offentlig ansvar. Dette er en utfordring i mange land på grunn av vedvarende fattigdom. Analyser for å anskueliggjøre kostnadene av sykdom i et samfunn og i hvilken grad man har råd til å treffe tiltak kan være nødvendig for å kommunisere tydeligere med dem som utformer politikken (22).
Omsorgen for barn bør i mindre grad rette seg mot enkeltsykdommer og overlevelse og mer mot vekst og utvikling. WHO har tidligere introdusert begrepet «integrerte helsetjenester», men denne modellen er bare i begrenset grad blitt fulgt opp i mange land. Man vet at helsetilstanden i barneårene har stor betydning for risikoen for å få kroniske sykdommer senere i livet (23). Særlig i fattige land kan dette få stor betydning, fordi mange vokser opp med lav ernæringsstatus, men senere i livet blir overernærte. Dette kan gi en dobbelt sykdomsbyrde, med økende forekomst av kroniske sykdommer og samtidig vedvarende problemer med infeksjonssykdommer. Slike langsiktige konsekvenser kan være vanskelige å vurdere, og det er usikkert om kunnskapsgrunnlaget vil bli oppfattet som solid nok til at tiltak blir regnet som kostnadseffektive.
Vitenskapelig og sikker informasjon er viktig før planlegging og utforming av helsestrategier. Det er foreløpig bare noen få land med effektive overvåkingssystemer som kan frembringe informasjon om helsestatus og helsebehov i befolkningen (24). Derfor er oppbygging av registreringssystemer for vital informasjon (fødsel og død) viktig. Hva som bestemmer helsen til mor og barn, kan variere mellom ulike land, som eksemplene med Malawi og Kina viser. WHO-rapporten tar et langt sprang i å formulere en radikalt ny politikk, men den nye strategien passer kanskje ikke like godt i alle land. Kanskje må det etableres egne strategier for land som henger etter for å redusere gapet mellom fattige og rike der.