Fremtidsperspektiv på hjemmebasert kreftomsorg
Det er vanskelig å skifte perspektiv fra sykehustilknyttet livsforlengende behandling, og det ser ut til at jo mer utbygd et lands helsetjeneste er, desto færre pasienter dør hjemme (7, 8). Totalt antall hjemmedødsfall i Norge i 2000 var ifølge Statistisk sentralbyrå 15,4 %, og det er blitt færre gjennom 1990-årene (9). Hvis antall kreftsyke fortsetter å øke, vil flere måtte komme til å dø utenfor institusjon.
Den Norske Kreftforenings kompetansesentre for kreftomsorg har i de fleste fylker etablert et nettverk av kommunalt ansatte syke- og hjelpepleiere, som de skolerer jevnlig i onkologi og palliativ omsorg. I tillegg bidrar Kreftforeningen til utvikling av høyskoleutdanningen for fagpersonell innen palliasjon og til nettverksarbeid for kronisk syke og deres pårørende.
Erfaringer underveis i sykdomsprosessen lærer pasient og pårørende hvordan de kommunale tjenestene fungerer i praksis. Oppleves de som betryggende, vil flere forbli hjemme inntil døden. Mer enn halvparten av pasientene med langtkommet kreftsykdom ønsker å dø hjemme (7). Nærmere 90 % av alle med langtkommet sykdom kan få tilfredsstillende lindring ved hjelp av enkel lavteknologisk medisinering i form av tabletter, stikkpiller, miksturer og/eller plaster (10).
Mange helseforetak har etablert ambulerende palliative team som brobygging mellom sykehus og lokalsamfunn. Det er rimelig å anta at disse teamene i fremtiden vil bli forbeholdt de mest kompliserte krefttilfellene. Erfaring med ambulerende palliative team i andre land viser at de i liten grad forebygger reinnleggelse (11, 12).
Hvis primærhelsetjenesten skal kunne gi kreftpasienter et tilfredsstillende tilbud, må det utvikles rutiner for kontinuerlig utvikling av kvaliteten i hjemmebasert palliativ kreftomsorg. Bedre kommunikasjonsrutiner ved utskrivning fra sykehus og tettere kontakt mellom fastlegen og hjemmesykepleien vil kunne avlaste det palliative teamet og redusere behovet for reinnleggelse. Gode tiltak kan i vanskelige tilfeller være å invitere fastlegen til utskrivningsmøte i pasientens hjem og/eller sørge for ferdigskrevet epikrise som følger pasienten utskrivningsdagen. I dag fører slett kommunikasjon mellom sykehusleger, allmennleger og hjemmesykepleien, og mangelfull kompetanse i smerte- og symptomkontroll, ofte til at pasienter blir kasteballer i systemet. Dette skjer til tross for at spørreundersøkelser blant norske og engelske allmennleger viser at de er interessert i kreftomsorg (13, 14).
Koordinering av tjenester til kreftpasienter og deres pårørende forutsetter både effektiv organisasjon og god kompetanse i palliasjon. Slik kompetanse er ikke vektlagt i norsk regelverk for allmennlegers videre- og etterutdanning.