Infeksjonssykdommer

Johan N. Bruun Om forfatteren

Afrikansk histoplasmose med sår i ansikt og Histoplasma capsulatum (var. duboisii) i direktepreparat fra immunsviktpatient med HIV-infeksjon. Foto Johan Bruun

En gang i 1960-årene ble det bestemt at epidemiske sykdommer ikke lenger skulle være en medisinsk spesialitet, og epidemiavdelingene ble nedlagt. På grunn av økende kompleksitet av infeksjonsmedisinsk diagnostikk og behandling etter endringer i infeksjonspanoramaet, importsykdommer, infeksjoner hos pasienter med nedsatt infeksjonsresistens og resistensutvikling overfor antimikrobielle midler ble infeksjonssykdommer som grenspesialitet under indremedisin opprettet i 1979.

I 1981 (ved Tidsskriftets 100-årsjubileum) viste undersøkelser at rundt en firedel av pasientene både i allmennpraksis og i sykehus hadde infeksjonsmedisinske problemer, og at ca. 10 % av de innlagte pasientene fikk sykehusinfeksjoner.

Det året var de fleste spesialister i infeksjonsmedisin ansatt ved de infeksjonsmedisinske avdelingene ved Ullevål sykehus og Haukeland sykehus. I tillegg var det infeksjonsmedisinere ved noen få andre sykehus, og den infeksjonsmedisinske seksjonen ved Regionsykehuset i Trondheim var under etablering.

Utvikling de siste 25 år

Nå er mer enn 60 aktive spesialister knyttet til de største sykehusene. De faktorer som førte til etablering av spesialiteten, har fått økende betydning. I tillegg er det oppdaget nye infeksjoner, vi har fått ny kunnskap om patogenese, diagnostikk og behandling, og det er påvist at infeksjoner er viktige årsaksfaktorer ved andre sykdommer (1 – 3). Tabell 1 viser noen viktige nye infeksjonssykdommer. HIV/AIDS er utvilsomt den som har hatt størst betydning.

Tabell 1  Viktige nyoppdagede mikroorganismer/stammer som årsak til sykdom

1982

Toksinproduserende S aureus

Toksisk sjokk-syndrom

E coli O157: H7

Hemoragisk kolitt, HUS

Borrelia burgdorferi

Lyme-borreliose

1983

HIV

HIV-infeksjon – AIDS

Helicobacter pylori

Ulcus pepticum

1985

Enterocytozoon bieneusi

Persisterende diaré ved AIDS

1986

Cyclosspora cayetanensis

Persisterende diaré ved AIDS

1986

BSE/Ny variant

Ny variant Creutzfelt-Jakobs sykdom

1989

Hepatitt C-virus

Hepatitt C

1993

Sin nombre-virus

Hantaviruslungesyndrom

1995

Humant herpesvirus 8

Kaposis sarkom

1997

Influensa A(H5N1)

Influensasmitte fra fugl

2001

Humant metapneumovirus

Akutt luftveisinfeksjon

2003

SARS-assosiert coronavirus

SARS (severe acute respiratory syndrome)

AIDS ble beskrevet som et syndrom i USA i 1981, og HIV-viruset ble identifisert som årsak i 1983. Høy dødelighet og dramatisk økning i forekomst førte til stor forskningsinnsats – og antakelig raskere kartlegging av årsak og patogenese og utvikling av diagnostikk og effektiv behandling enn på noe annet område i medisinen. Effektiv behandling har gjort sykdommen til en kronisk lidelse som krever kontinuerlig behandling og kontroll, men som pasienten kan leve med uten at levetiden blir vesentlig forkortet. Behandlingen er komplisert, og området har i praksis utviklet seg til en subspesialitet innenfor infeksjonsmedisin i mange land.

Resistensutvikling hos mikroorganismer har gjort at sykdommer vi trodde var under kontroll, på ny gir store problemer. Både malaria og tuberkulose øker kraftig, spesielt i utviklingsland. Vi har også fått en betydelig resistensutvikling hos pneumokokker, stafylokokker (MRSA) og ulike gramnegative stavbakterier. Disse problemene har vært så alvorlige at det er blitt diskutert om vi er kommet til slutten av den antibiotiske æra (4).

Det er økende forekomst og større utbredelse av mange tidligere kjente infeksjoner som følge av endrede egenskaper (gruppe A-streptokokker), sosioøkonomiske forhold, vaksinasjonssvikt (difteri, kikhoste, meslinger) og andre faktorer – hygienesvikt, økt reisevirksomhet og klimaendringer (kolera, denguefeber, gulfeber).

Infeksjoner har også vist seg å være viktige årsaksfaktorer ved sykdommer som ulcus pepticum (Helicobacter pylori) og kanskje også ved koronarsykdom og diabetes mellitus. Av maligne sykdommer antas det at 16 % skyldes infeksjoner (1) (tab 2). Denne innsikten har gitt økte muligheter for profylakse og terapi.

Tabell 2  Infeksjon som årsak til neoplasmer

HTLV-1

Human T-celleleukemi

HTLV-2

Hårcelleleukemi

Hepatitt B- og C-virus

Hepatocellulært karsinom

Humant papillomvirus

Cancer cervicis uteri

Cancer cutis

Cancer vesicae

EB-virus

Burkitts lymfom

Nasofaryngealt lymfom

Cerebralt lymfom ved AIDS

Humant herpesvirus 8

Kaposis sarkom

«Body cavity lymfoma» ved AIDS

Castlemans sykdom

Helicobacter pylori

Cancer ventriculi

Maltoma

Globalt er fortsatt infeksjonssykdommene viktigste årsak til sykdom og død. Ifølge WHOs helserapport fra 2002 er det beregnet at over 26 % av alle dødsfall i verden skyldes infeksjonssykdommer. I tillegg kommer infeksjonsindusert kreft og infeksjonsrelaterte dødsfall i forbindelse med fødsel. Hvis vi ser på antall tapte kvalitetsjusterte leveår (DALY), veier infeksjonssykdommer tyngst (med 31 %) – det vil si det dobbelte av de to neste gruppene til sammen, som er hjerte- og karsykdommer og maligne sykdommer (2).

De kommende 25 år

Nye mikrober vil bli oppdaget og spredd. Selv om SARS-epidemien foreløpig synes å være noenlunde under kontroll, kan den lett blusse opp igjen. De fleste regner også med at fugleinfluensaen vil utvikle seg til en alvorlig pandemi, sannsynligvis med millioner av dødsfall.

Globale ulikheter har vært ansett som en av hovedårsakene til økning og mangelfull kontroll med infeksjonssykdommene (5). Globaliseringen vil i kommende år gi oss økt import av eksotiske sykdommer, resistensproblemene vil bli større og effektiv kamp mot HIV, tuberkulose, malaria og andre infeksjoner vil i avgjørende grad avhenge av at vi klarer å utjevne ulikhetene og bekjempe infeksjonssykdommene i utviklingsland. Nye hurtigdiagnostiske metoder vil få stor betydning, og moderne bioteknologi vil gi nye muligheter for utvikling av vaksiner og medikamenter. Spesialister i infeksjonssykdommer vil derfor møte betydelige utfordringer, og behovet for dedikerte spesialister vil øke.

1

Fauci AS. Infectious diseases: considerations for the 21st century. Clin Infect Dis 2001; 32: 675 – 85.

2

The World Health Report 2002. Reducing risks, promoting healthy life. Genève: WHO, 2002.

3

Solberg CO. Mikroorganismene slår tilbake – infeksjonssykdommene i de siste 50 år. Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 3538 – 43.

4

Beley S. The end of antibiotics. Newsweek 28.3.1994: 39 – 42.

5

Røttingen J-A, Frich JC. Frekvensen av infeksjonssykdommer – en konsekvens av ulikheter Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 841 – 4.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler