Habilitering

Geirmund Skeie Om forfatteren
Artikkel

Habiliteringsbegrepet anvendt i klinisk sammenheng er relativt nytt, og det er under debatt og utvikling både nasjonalt og internasjonalt. «Habilitering» vil de fleste i dag oppfatte som et paraplybegrep som har å gjøre med målrettet tilrettelegging for og systematisk gjennomføring av samordnede tiltak for at personer med alvorlig og sammensatt medfødt og/eller tidlig ervervet funksjonshemning skal kunne utvikle og/eller bevare mestringsevne. Habilitering innebærer samhandling på tvers av fag og forvaltningsgrenser. 25 år tilbake i tid var begrepet i ferd med å bli introdusert i Norge, i videreutviklingen av pionerfeltet «områdepediatri».

«Rehabilitering» er blitt anvendt klinisk helt fra krigens dager. Utgangspunktet lå nær «etterbehandling». I dag fremstår «habilitering» og «rehabilitering» qua teoretiske konstruksjoner som ganske like. Rehabilitering tar utgangspunkt i senere oppståtte funksjonshemninger. Felleselementene gjør at det er utgitt en felles forskrift om habilitering og rehabilitering.

Habiliteringstjenester etablert de siste 25 år

Barnehabiliteringsteam (senere barnehabiliteringstjenester) innenfor spesialisthelsetjenesten ble etablert fra sent i 1980-årene. Utgangspunktet var bl.a. pediatriske miljøer og fagmiljøer ved de tidligere cerebral parese-hjemmene. Voksenhabiliteringsteam (senere voksenhabiliteringstjenester) ble etablert ved HVPU-reformen i 1991. Disse skulle ivareta spesialiserte oppgaver som man ikke kunne forvente ville bli tatt hånd om av de ordinære spesialisttjenestene. Vanlig tilgang til de ordinære spesialisthelsetjenestene ble samtidig fremhevet. Mennesker med psykisk utviklingshemning (HVPU-tjenestenes målgruppe) utgjorde imidlertid bare én av målgruppene. I tillegg kom personer med henholdsvis:

  1. Gjennomgripende utviklingsforstyrrelser

  2. Omfattende cerebralbasert motorisk/sensorisk skade/lyte og/eller alvorlig nevromuskulær degenerativ lidelse

  3. Visse syndromer med alvorlig og sammensatt funksjonshemning

Sett i ettertid kan man si at navngivingen av disse tjenestene kanskje ikke har vært noen fulltreffer. Det utøves egentlig ikke habilitering, man bidrar snarere til habilitering med hovedforankring på kommunalt nivå ved å utøve spesialiserte støttetjenester.

Det gis i denne presentasjonen ikke rom for nærmere beskrivelse av hvordan barnehabiliterings- og voksenhabiliteringstjenestene har utviklet seg, men det må slås fast at fagfeltet har fått liten allmenn oppmerksomhet.

Funksjonshemninger

Medisinske problemstillinger finnes i rikt monn knyttet til etiologi, diagnostisering av funksjonshemning og ikke minst i form av ulike tilleggsproblemer. Det er oppgaver for helsetjenesten på alle plan. Paradoksalt nok er det påvist at personer med funksjonshemninger er underforbrukere av helsetjenester – også det på alle plan. Det er derfor aktuelt å fremheve disse pasientenes rettigheter (1).

Spesialiserte habiliteringstjenester

Det trengs grundigere teoretisk refleksjon over grensedragningen mellom ren medisinsk virksomhet knyttet til diagnostikk og behandling og virksomhet der medisinfaget inngår i en bred tverrfaglig tilnærming for å bedre en persons mestringsevne. Habiliteringstjenestene trenger styrking på det siste området. En debatt vil naturlig måtte komme og lede til en presisering av fagfeltet «habilitering og medisin».

Voksenhabiliteringstjenestene

Jeg vil i det følgende kun omtale voksenhabiliteringstjenestene. Det er imidlertid vesentlige paralleller på barnehabiliteringsfeltet. «Voksenhabilitering og medisin» er et nasjonalt og internasjonalt kompetanseområde som er i ferd med å bli definert. Det har klare trekk fra pediatrien og inneholder kunnskapselementer fra en rekke medisinske fag, så som psykiatri, nevrologi, fysikalsk medisin, genetikk, «sansemedisin» m.m. Dessuten inngår generell og spesiell habiliteringskompetanse (formet etter nasjonale forhold) – felles med andre profesjoner. I tillegg er det behov for å utvikle subspesialisert kunnskap, særlig ut fra spesialitetene psykiatri og nevrologi.

Utviklingstrekk og fremtidsutsikter

25 år tilbake i tid forelå det selvsagt klinisk kunnskap og erfaring hos pediatere og leger innenfor HVPU-området. Noen få momenter i stikkordsform illustrerer hva vi nå vet mer om:

  1. Etiologi knyttet til en rekke syndromer

  2. Komorbiditet opp mot psykiatri og nevrobiologi

  3. Det motoriske og nevroortopediske feltet

  4. Tverrfaglig metodikk knyttet til anvendelse av avanserte tekniske hjelpemidler

Brukernes behov er fagområdets berettigelse. Fagets kompleksitet og sammensatte natur innebærer utfordring og stimulans, men dette kan fort bli dets bane – ved at fagområdet ikke blir tilstrekkelig erkjent. Habiliteringstjenestene har imidlertid etter hvert fått en tydelig plass i statens bestillingsdokumenter til de regionale helseforetakene.

Anbefalte artikler