Barne- og ungdomspsykiatri

Jubileumsnummer
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    For 25 år siden var barnepsykiatrien et ungt og motsetningsfylt fag, men tiden med karismatiske og kontroversielle pionerer lå allikevel bak oss. Fortsatt var tilnærmingen til barn med problemer i hovedsak teoristyrt: Psykodynamisk teori hadde dominert, læringsteori hadde i noe grad fått innpass, mens familiebehandling basert på systemteori hadde gjort sitt inntog. I praksis førte dette til opprettelse av familieavdelinger og tilbud om behandling rettet mot en samlet familie. Endret samhandling var løsningen for mange. Sykdomsmodelltenkning stod svakt.

    Fagets internasjonale ener de siste 40 år, Michael Rutter, var i Norge i 1970-årene, og epidemiologisk kunnskap var introdusert. Dette pekte mot en bredere psykososial tilnærming til problemene. En viss motsetning oppstod mellom dem som var opptatt av å arbeide langsiktig i relasjon til barnets indre liv og dem som ville skape endringer først og fremst i barnets ytre miljø. Kapasiteten var lav, og faget ble beskyldt for å være eksklusivt.

    Barnepsykiatrien i dag

    Barnepsykiatrien i dag

    Vår empiriske kunnskap, som stort sett har kommet de siste 25 årene, står sentralt og har redusert innflytelsen fra de rene teorier. Tilknytningsteori er mer enn andre teorier forenlig med den nye kunnskapen og har fått en fremtredende plass.

    De aller fleste akuttavdelinger for ungdom har kommet i løpet av det siste tiåret, og kapasiteten i det polikliniske tilbudet har økt. Men fortsatt er behandlingskapasiteten lav, og ofte er det ikke samsvar mellom forventninger og hva som kan oppnås.

    Barnepsykiatrisk forskning blomstrer i alle landsdelene. Diagnosesystemene er blitt nyttige redskap, og faget er langt mer preget av kunnskap om at barn kan ha psykiatriske sykdommer. Forskningen har nødvendigvis vært knyttet til symptomer og diagnoser. Kartlegging av genetiske avvik og endret hjernefunksjon vist ved nye bildeteknikker har avdekket biologisk sårbarhet for sykdom. Samtidig har vi fått økt kunnskap om samspill mellom gener og miljø, slik at motsetningen mellom arv og miljø ikke lenger virker så relevant. Tiltak rettet mot barnets ytre miljø er like aktuelt, selv om vi vet langt mer om arvelighet og biologiske avvik ved psykiatriske lidelser. Psykoterapiforskningen kommer for fullt, og kunnskapsbasert behandling er fyndordet. Sammen med kostnad-nytte-tenkningen, som preger hele medisinen, har det ført til et klart linjeskifte. Den anbefalte behandlingen er for mange tilstander først og fremst kognitiv atferdsterapi, der man arbeider med barn og unges (feil)tolking av omgivelsene og de konsekvenser det kan ha for atferd og følelser. Også relasjonsorienterte og psykodynamiske korttidsterapier har vist effekt. Mye av behandlingen skjer direkte i forhold til barnet eller ungdommen, men familien trekkes alltid inn i større eller mindre grad. Utdanningsprogrammer for den kunnskapsbaserte behandlingen er i gang, men fortsatt er tilnærmingen til barn med problemer mange steder preget av mer langvarig kontakt med vekt på støtte.

    Felles for de anbefalte terapimodellene er at de er avgrensede og fokuserte, med pedagogiske elementer. Men det er disse terapiformene som egner seg for forskning, og det er bare for disse terapiene vi har mål for effekt. Derfor kan vi i dag ha et skjevt bilde. I alle fall er kunnskapen mangelfull og for generell.

    Det siste året er det blitt reist til dels skarp kritikk av vår kunnskap om barn og psykofarmaka. Effekten av sentralstimulerende medikamenter ved hyperkinetisk atferdsforstyrrelse er godt dokumentert, og nye medikamenter med færre ulemper utvikles. Men kunnskap om antidepressiver, antipsykotisk medikasjon og stemningsstabiliserende medikamenter er mangelfull, og for antidepressiver muligens feilaktig. Ofte er kunnskap om voksne applisert på barn, og behovet for selvstendig forskning i forhold til barn er påtrengende. Parallelt melder behovet for klarere diagnostiske beskrivelser seg. Barns raske utvikling gjør de diagnostiske beskrivelsene upresise, og medikamentutprøvingen kan lett skje på dårlig definerte grupper, slik at potensiell effekt kamufleres.

    Hva vil skje de neste 25 årene?

    Hva vil skje de neste 25 årene?

    Vi kan vanskelig overskue teknikkens utvikling fremover. Men menneskesinnet vil stort sett være uendret.

    Vi vil få ny kunnskap om sammenheng mellom gener og ytre påvirkninger og effekt på følelser, atferd og kognisjon. Bildet vil bli mer komplekst, vi vil vite mer om forhold som modifiserer sykdomsutvikling og behandlingseffekt. Men de store svarene om årsak til psykiatrisk sykdom vil vi neppe ha, selv om vi vil få økt forståelse ved å akseptere kompleksiteten.

    Vi vil ha mer kunnskap om effekt av behandling og hvilke elementer i behandling som er de virksomme. I dagens forskning legger man stadig mer vekt på etterbehandling, og «booster sessions» vil bli vanlig.

    Forhåpentlig finner vi frem til undergrupper innen de store diagnosene som ADHD, depresjon, angstlidelser og ikke minst schizofreni og bipolar lidelse, slik at vi bedre enn i dag kan skreddersy tilbud. Like viktig er det å få oversikt over prosessene bak sykdomsutvikling og ikke bare risikofaktorer.

    Det vil fortsatt være behov for tilbud på alle nivåer tilpasset hver enkelt, og familiene vil involveres minst like mye som i dag.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media