Arbeidsmedisin

Håkon Lasse Leira Om forfatteren
Artikkel

Selv om norsk arbeidsmedisin (tidligere kalt yrkesmedisin) kan tøye sine røtter tilbake til 1700-tallet og bedriftslegene så smått kom i gang før siste krig, var det først med arbeidsmiljøloven av 1977 at faget fikk et oppsving her i landet. Loven krevde at det skulle finnes bedriftshelsetjeneste (eller verne- og helsepersonale, som det het) «når det er nødvendig å gjennomføre særlig overvåkning av arbeidsmiljøet eller helsekontroll med arbeidstakerne». Spørsmålet om når dette var nødvendig, ble gjenstand for heftig debatt, og arbeidstaker- og arbeidsgiversiden var naturlig nok ikke alltid enige. Etter noen år kom det derfor en egen forskrift om hvilke bransjer bestemmelsen skulle gjelde for, uten at den klargjorde spørsmålet i særlig grad (bl.a. er helsetjenesten holdt utenfor forskriften). Men loven førte til en betydelig utbygging av bedriftshelsetjenesten, som i en eller annen form nå omfatter omtrent halvparten at landets arbeidsstyrke på 2,4 millioner kvinner og menn.

Samtidig med at bedriftshelsetjenesten ble bygd ut, skjedde det en styrking av den arbeidsmedisinske spesialisthelsetjenesten ved at det ble opprettet arbeidsmedisinske (eller yrkesmedisinske) avdelinger ved de fire universitetsklinikkene. Tidligere var det bare én slik avdeling i landet, ved Telemark sentralsjukehus, opprettet i 1977. Fra før fantes også Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), som er en videreføring av det tidligere Yrkeshygienisk institutt på Majorstua. I 1990 ble det opprettet et institutt for arbeidsmedisin ved Universitetet i Bergen, med Legeforeningen som pådriver.

Spekteret av arbeidsrelatert lidelse har endret seg mye siden 1980. Den gang var kjemisk og fysisk helserisiko det sentrale, uheldige ergonomiske og psykososiale forhold er kommet mer i forgrunnen etter hvert. Det har også vektleggingen av arbeidslivets helsefremmende sider – å ha fast arbeid er noe av det mest betydningsfulle for voksne folks helse og dermed for helsen til dem de forsørger. I arbeidet med å redusere de psykososialt betingede lidelsene er det gjort noen fremskritt, men det motvirkes av økende krav til prestasjon, også i offentlig virksomhet. Tilsvarende gjelder for ergonomiske lidelser, spesielt inflammasjoner i nakken og overekstremitetene. Gevinsten av tilrettelegging av arbeidsplassen etter den enkeltes forutsetninger blir motvirket av økende krav til tempo. Det er dette som bl.a. LO kaller en brutalisering av arbeidslivet.

Løsemiddelskadene er det blitt vesentlig færre av de siste ti årene, mens det er en økning i arbeidsrelaterte obstruktive lungesykdommer. Dette er lidelser som i betydelig grad skyldes arbeidsmessig eksponering (f.eks. astma blant voksne, 15 %, kronisk obstruktiv lungesykdom, 15 %, og også lungekreft blant menn, 20 %). I det hele tatt er forhold i arbeidslivet årsak til en vesentlig større andel av sykeligheten i befolkningen enn det de fleste er klar over. I en undersøkelse fra Nærøy viste Hilt og medarbeidere at nesten annenhver pasient som henvendte seg til legekontoret hadde en arbeidsrelatert lidelse (arbeidsrelatert i den forstand at arbeidsforhold kunne «ha sammenheng med» at man søkte lege) (1).

Det meste av arbeidsrelatert sykdom i Norge behandles i allmennpraksis, men ofte uten at legen er klar over det. Det er uheldig, fordi det hemmer arbeidet med å redusere skadelig eksponering. Arbeidslivet er en spesielt gunstig arena for forebyggende arbeid, men det blir ikke godt nok utnyttet i dag. Opplæringen i arbeidsmedisin er fortsatt mangelfull i Oslo, noe bedre i Tromsø, mens universitetene i Bergen og Trondheim tilbyr en rimelig bra utdanning. Det betyr at leger utdannet i Oslo og Tromsø trolig i mindre grad er i stand til å gjenkjenne arbeidsrelaterte lidelser.

Til sammen blir det nå utført ca. 500 legeårsverk i bedriftshelsetjenesten og ved de arbeidsmedisinske avdelingene. Norsk arbeidsmedisinsk forening er spesialforeningen for leger med arbeidsmedisin som hovedarbeidsfelt. Foreningen oppstod etter en sammenslåing av Norsk yrkesmedisinsk forening og Norsk bedriftslegeforening i 1993. Året før var arbeidsmedisin blitt godkjent som egen spesialitet for bedriftsleger og arbeidsmedisinere i spesialisthelsetjenesten. I dag teller spesialiteten knapt 200 leger.

Hva de neste 25 år vil bringe, er avhengig av de til enhver tid rådende politiske trendene. Den liberalistiske politikken som er blitt ført de siste 20 år har til en viss grad ført til svekket arbeidervern og deregulering av arbeidsavtaler. Den nye arbeidsmiljøloven som Stortinget vedtok i juni 2005 kan være et eksempel på det. Samtidig har kravet om at alle arbeidstakere skal omfattes av en bedriftshelsetjeneste og at kvaliteten på tjenesten skal bli bedre fått økt støtte, noe som kom frem gjennom Stortingets behandling av den nye loven i sommer. Det er dermed å håpe at den offentlige interessen for arbeidslivets betydning for helsen kan ses i et bredere perspektiv enn det den snevre kampanjen mot høyt sykefravær kunne gi grunn til å frykte.

Anbefalte artikler