Hvordan står det til med forskerne?

John-Arne Røttingen Om forfatteren
Artikkel

Gulbrandsen, Magnus

Smeby, Jens-Christian

Forskning ved universitetene

Rammebetingelser, relevans og resultater. 225 s, tab, ill. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2005. Pris NOK 298

ISBN 82- 02-24233-9

Boken er en del av serien Kunnskapspolitiske studier og er en sammenstilling av studier gjennomført ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning. Senter for innovasjonsforskning (NIFU STEP). Målet er å «avlive noen myter, nyansere den forskningspolitiske debatten og å få frem en del sentrale spørsmål og dilemmaer», og målgruppen er personer som er opptatt av forskningens vilkår ved universitetene våre – forskerne selv, myndighetene og politikere. Hva er så myten? At forskerne og forskningen har dårlige kår.

Etter et generelt innledende kapittel drøftes rammevilkårene for forskning i fire kapitler. Konklusjonene er at vi bruker dobbelt så mye til forskning ved universitetene i 2001 som i 1981, at antall tilsatte i forskerstillinger har økt med 75 % med en tredobling av antallet professorer og firedobling av antallet stipendiater, at kvaliteten på doktorgradene er god og at andelen tid brukt til forskning er den samme selv om antallet studenter har økt. I bokens andre del drøftes i to kapitler forskningens relevans. Det pekes på et økt fokus på innovasjon og kommersialisering, men samtidig en stabil andel grunnforskning – selv om sistnevnte er lavere enn i mange andre land. I de tre følgende kapitler dokumenteres resultatene fra forskningen. Produktiviteten målt som antall publikasjoner per forsker har økt med 30 %. Norske artikler siteres nå mer enn verdensgjennomsnittet, i motsetning til tidligere. Populærvitenskapelig formidling har også gradvis økt, og det er de mest produktive forskerne som også bidrar mest til formidlingen.

Hvorfor dette rosenrøde bildet tegnet av metaforskerne? Dette stemmer ikke med forskernes egne beskrivelser som vi kjenner fra artikler, kronikker og leserinnlegg i medier og fagtidsskrifter. Undertegnede har selv vært med i det «hylekoret». Har vi tatt så feil? Det siste kapittelet, som er det mest spennende siden forfatterne her forsøker å analysere og ikke bare beskrive, prøver å gi svaret. Boken gir ikke ett svar, men beskriver ni hypoteser som forklarer misforholdet mellom et positivt overordnet bilde og en utbredt misnøye blant forskerne selv. Er det en Matteus-effekt som er problemet: mer til de beste og mindre til de fleste? Ser vi en proletarisering slik det også har vært drøftet for legenes rolle med mindre autonomi og fleksibilitet og økt kontroll og rapportering?

I Forskerforbundets medlemsblad Forskerforum er boken nylig blitt omtalt. Mellom linjene leser vi at dette er et bestillingsverk fra departementet. Slike beskrivelser gir på mange måter forfatterne rett: Forskerne bruker sutring som strategi. Som forskere må vi tåle å bli tittet i kortene. Kanskje er ikke vi selv de mest etterrettelige i vurderingen av egne rammevilkår. Boken bør leses og debatteres.

Anbefalte artikler