Forfatternes språk – psykiatriens språk
Forfatterne skildrer «hiin enkelte», det unike liv, og det på en annen måte enn hva lærebøkene i psykiatri har som mål og middel gjennom sine typologiske vignetter. I litteraturen kommer pasientens egne fortellinger frem gjennom forfatterens språk og formidles via erfaringer fra forfatterens eget liv – på aldri helt dechiffrerbart vis. Videre inngår dette i syntese med observasjon og innlevelse i et annet menneske som virkelig har levd, og blir det endelige litterære produkt.
En markant forskjell fra psykiatriens og psykologiens gjengse språk er at forfatternes bruk av språket har særlige karakteristika. Det er en rikdom på bilder og metaforer som hyppig hentes fra dagliglivet og menneskenes felles erfaringsverden, og dette gir en egenartet anskuelighet. Spesielt følelsesnyanser kan finne billedlige og stofflige uttrykk og allegorier.
Dikternes ord refererer ikke til noen vitenskapelig norm eller foreliggende rasjonelle kategorier. Det er et språk som kan være fordomsfritt i sin oppriktige undring. Språket er ofte overraskende, ved at det refererer det ukjente i det kjente. Forfatternes måte å nærme seg psykopatologi på innebærer et korrektiv til den reduksjonisme som alltid har stått sentralt for psykiatrien og dens selvbilde gjennom dens vitenskapelige æra.
Enkel moralisering er vanligvis direkte uforenlig med den litterære form, men til gjengjeld kan skjønnlitterære tekster være uovertrufne i å anskueliggjøre etiske dilemmaer. Nærliggende eksempler er psykologisk avhengighet av så vel alkohol og opium som spill – fra Ludvig Holberg (1684 – 1754) (Jeppe paa Bierget) til Amalie Skram (1847 – 1905) (skikkelsen Småfylla i Hellemyrsfolket) til Dostojevskij (Spilleren). Betegnende er at forfatterne empatisk fremstiller og formidler ulykkelige, psykologisk kneblede skjebner uten å moralisere. Leseren formodes å gjøre seg sine refleksjoner – både etiske og øvrige.
At de store forfatterne ikke er endimensjonale i sine menneskeskildringer, kan vise seg i holdningene til galskap. Psykiatriske institusjoner kan skildres som malerisk-burleske metaforer, som i Peer Gynt. Imidlertid kan forståelse og medynk med små nyanser gi grunnlag for både for fordommer og stereotypier. For eksempel slår Cervantes (1547 – 1616) klart og – tilsynelatende – latterliggjørende fast at hans Don Quijote er riv ruskende gal: «(...) solen skinte så sterkt og så hett at det ville ha vært tilstrekkelig til å gjøre hjernemassen flytende dersom han hadde hatt noen» (17) (fig 2). Skjønt her er en ironi som har adresse i flere retninger. Islendingesagaene har flere eksempler på at innlevelse ikke nødvendigvis innebærer medfølelse: «(Ingjalds sønn Helge) var en tomsing så stor som tenkes kan, rene tullingen («fifl»). Ham var det slik stelt med at det var bundet en stein med hull i til halsen på ham, og han gikk ute og åt gras liksom et krøtter» (18). Og Molière (1622 – 73) gjør seg virkelig lystig over hypokondere og andre nevrotiske varianter.
Vi konfronteres igjen og igjen med en «utvidet psykologi» hos de store forfatterne. Det er en grenseoverskridende tilnærming til og uttrykk for menneskesjelen: Metafysikk, historie og samfunn og mennesket i sin skjebneferd på jorden tvinnes sammen med grensesituasjoner og med eksistensens uutgrunnelige spørsmål. Dette skjer på et vis som ikke helt innbefattes i vår akademiske og vitenskapelige psykologi og psykiatri (19). Og spørsmålet om normalitet eller patologi blir i forfatterens verden ikke lenger entydig, ikke minst er det grenseområdene mellom det psykiatrien definerer som sykt og som normalt som blir utforsket (20).
Bortsett fra legers legitime behov for å kunne koble av og vekk fra så vel trivialiteter som påkjenninger kan det å dukke ned i et litterært verk representere et tiltrengt brudd, et brudd som samtidig holder frem en alternativ tilnærming til det ellers tilvante. Legen står overfor en utfordring og mulig berikelse av sin forestillingsevne og fantasi, samt kanskje en mulighet til å utvide sitt eget uttrykksrepertoar. Såkalt narrativ kompetanse innebærer å kunne forstå pasienttekster eller fortellinger, samt ha et reflektert forhold til egen rolle som medforfatter (21) (fig 3).
Legens «dannelse» som menneske og medmenneske blir vel noe uforløst om han/hun ikke har et minimum av innsikt i disse vitnemålene fra menneskeslektens erfaringer og uttrykk. Det er de største i verdenslitteraturen, ikke minst fra Shakespeare av, som har gitt til samtid og ettertid de mest grunnleggende uttrykk for menneskets innerste og veiene dit inn. John Strachey både påpeker, normerer og provoserer (oss) en smule når han nevner at «alle dannende briter har lest Tolstoj, Turgenjev, Dostojevskij, Tsjekhov og Pasternak» (22). Møtet med denne litteraturen kan også mane til ydmykhet vis-à-vis andres innsikter og erfaringer, bl.a. i kraft av større innsikt i de egentlige dimensjoner av vår egen viten og visdom. Ideelt sett tør vel vi håpe at dannelse i denne forstand kan bidra litt til hva som må være grunnpilaren i all medisinsk etikk: Respekten for pasienten. Respekt betyr at den andre blir sett som person, som deltaker i en felles forståelsesverden, mer enn som en syndrombærer.