Mer er ikke bedre
Helsevesen og omsorgstjenester kan ikke løse alle sosialpolitiske og medisinske utfordringer vi står overfor. Det er et optimalt nivå for slik tjeneste. Overskrides dette nivået, representerer medisinen og omsorgstjenester knyttet til denne, en form for bjørnetjenester. Medisinsk ideologi som begrenser sitt perspektiv til undersøkelse og behandling, har nemlig en iboende mekanisme til å «bite seg selv i halen». De tilstander det interveneres mot, blir mer prevalente og attraktive (3). Attraksjonen regisseres av medisinalindustri, av forskningsmiljøer, av pasientforeninger, av den medisinske profesjon og av enkeltpasienter. Sykdomsattraksjonene virker så vel på et kulturelt som på et individuelt læringspsykologisk nivå, og kan føre til redusert subjektiv helse (1, 4).
I medisinen som ellers i livet er ikke mer alltid bedre. For eksempel er det vist at i stater i USA der man har overkapasitet på kransårekirurgi, er dødeligheten av koronarsykdom høyere enn i stater med lavere kapasitet (5). Kritikere peker på at en for potent medisinsk industri bidrar til mer bekymring og invaliditet, mer unødvendig behandling, flere medisinske feil og mer bivirkninger og skadevirkninger (3, 5). Folkehelseperspektivet, slik det blant annet fremstilles av Evans og medarbeidere, innebærer at helsen er mer avhengig av gjensidig respekt og deltakelse enn medisinsk potens (3).
Disse motsetninger antyder nødvendige endringer i omsorgskulturen og den måten vi tenker om helsepolitikk. Én av grunnene til at slike endringer er vanskelige å få til, er at når godheten konstituerer seg som god i full offentlighet, blir personer, initiativer og institusjoner med en slik merkelapp udiskutable, uavhengig av effekten av tiltakene. Blir man en del av denne «godhetsdiskursen» setter man regien og bestemmer grensene for hva som er sant. Godhet som er synlig og anerkjent i offentlighet, kan imidlertid lett korrumperes. En slik godhet forutsetter en asymmetrisk relasjon mellom den gode og den som defineres som offer. Det positive element i en slik relasjon er anerkjennelse av behov for hjelp, men avhengighet kan også representere en trussel mot selvrespekten. I kritikken av dette godhetsregimet, er det også tydelig at grensen mellom formyndersamfunn i samaritansk forkledning og nyliberalisme er hårfin (6). Å tydeliggjøre et felles ansvar for selvrespekt, kan nemlig lett tolkes som avvisning og «vær din egen lykkes smed»-ideologi.
I de vesteuropeiske samfunn eksisterer det stort sett politisk konsensus om hovedinnholdet i velferdspolitikken. Den amerikanske sosiologen Richard Sennet mener at denne politikkens hovedeffekt har vært å gjøre avhengigheten mer offentlig respektabel. Sennet vokste selv opp i Chicagos fattigkvarterer med en enslig mor som var sosialarbeider. Selv om avhengigheten ble mindre offentlig belastende, hevder han at også den institusjonaliserte distanse korrumperer. Hans hovedanke mot vestlig moderne velferdspolitikk er at den ikke fremmer autonomi og selvrespekt. Ytelser som med automatikk utløser støtte ved sykdom eller symptomer, utfordrer vårt selvbilde og vår prognose (7).
Ytelser må ifølge Sennet være basert på medfølelse. Det er fundamentalt for mennesket å bli sett og anerkjent av andre. Relasjonen mellom hjelper og hjelpsøkende er imidlertid asymmetrisk og vil være preget av avhengighet. Hvordan vi kan fremme selvbestemmelse og gjensidig respekt i en relasjon preget av ulikhet og asymmetri er Sennets hovedanliggende. Sennets svar på denne utfordringen er at hjelperen må spørre etter bidrag fra den som søker hjelp. Grunnleggende for den menneskelige respekt er gjensidighet, hevder han (7). Slik går det en forbindelseslinje mellom Sennets sosiologiske marginaliseringsanalyse og folkehelseperspektivet til Evans og medarbeidere (3).