Å gjenskape sammenheng og mening
Den israelske sosiologen Aaron Antonovsky (1923 – 94) studerte overlevende fra konsentrasjonsleirene under den annen verdenskrig som senere i livet klart seg nokså godt (7). Han fant at noe av det de har felles er en følelse av sammenheng i livet, «a sense of coherence». Konsentrasjonsleiroppholdet var for dem blitt tatt inn i deres livshistorie som var preget av mening, håndterbarhet og forutsigbarhet. Jeg tror at den alvorlig syke mannen ovenfor med sine notater nettopp prøvde å skape mening, forutsigbarhet og håndterbarhet ut av en krisesituasjon der selv behandlerne var rådville. Han skapte en meningsfull historie, og begrepet depresjon var irrelevant.
Det blir stadig bekreftet empirisk at det å gjenskape de meningsfulle historiene, kan være legende (8). Forskergruppen rundt psykologen James W. Pennebaker i USA viser for eksempel at alminnelig friske studenter som 15 minutter tre dager etter hverandre får i oppgave å skrive om en skremmende opplevelse, oppsøker helsevesenet signifikant sjeldnere det påfølgende året enn studenter som under samme betingelser bare får beskjed om å beskrive rommet de sitter i (9). Å skrive seg gjennom skremselshistoriene kan trolig virke forebyggende med tanke på fremtidig sykdomsfølelse.
Et eksempel på en slik leging gjennom historiefortelling er en åtte år gammel jente som kom som flyktning til Norge sammen med sin mor. Far, bestemor og de mindre søsknene var igjen i Afghanistan. Hun var sint, kastet bl.a. stein og knuste vinduer i asylmottaket og hadde voldsomme mareritt som holdt dem rundt henne våken. Hun slo, sparket og bet, særlig moren, men også dem som kom til for å hjelpe. Moren og hun kom til behandling ved vår poliklinikk en time i uken. Jeg tenkte at en måte å komme i dialog med dem på, var å gå veien om bilder. Jeg fikk tak i bilder fra Afghanistan og ark og tusjer som hun kunne tegne med. Men bøker og tegnesaker gikk veggimellom. Jenta måtte holdes dersom hun skulle være i rommet, og moren var sliten, flau og ydmyket. En dag kom imidlertid moren med en video fra bryllupet sitt som hun hadde fått tilsendt hjemmefra. Den varte over to timer og viste hele seremonien med dans, vakre farger, mange mennesker, staselige mannfolk og vakre og frodige kvinner. Stadig måtte vi stanse filmen for at hun kunne forteller historiene om disse menneskene, om hvordan de var blitt borte, drept, voldtatt etc. Selv telefontolken ble så ivrig at han tolket langt utover den avtalte tiden. Etter det var maktholdet forrykket. Familien hadde fått et rom og bakgrunnen deres verdighet. Jenta tegnet i vei for å fortelle meg mer om familien sin, hjemmet, flukten og andre ting. Hun tegnet også drømmene sine: To soldater med maskingevær som stod foran far, bestemor og småsøsknene der far hjelpeløst prøvde å beskytte barna. Etter hvert lagde hun snakkeboble opp fra far som ropte etter hjelp, og soldatene ble skutt.
Det å få sammenheng i livet gjennom å gjenskape fortellingen ser altså ut til å være legende. Min erfaring er imidlertid at når det dreier seg om noe så verdifullt som livene våre, deler vi det bare med hverandre der det er en grunnstemning av likeverd, og når det blir mottatt med verdighet og respekt.